Da jeg var seks år, ønsket jeg meg hovedsakelig to ting til jul: En dukke som kunne tisse og bæsje eller en Nintendo 8-bits maskin. Noen dager før julaften fant jeg julegaven fra mamma og pappa, men innpakkingen røpet ingenting. Begge deler kom i en firkanta eske på omtrent samme størrelse, og jeg håpet mest av alt at det skulle være en tissedukke.

Det var det ikke, og takk og pris for det. Dette ble nemlig starten på mitt langvarige forhold til en småkorpulent, italiensk rørlegger med bart.

Det var kjærlighet ved første klikk. Jeg tegnet Princess Toadstool (eller Tornadstol, som jeg var sikker på at hun het) og sopper i bokstavboka mi på skolen, og fikk nye ord, som boss og continue, i vokabularet. Men heldigvis var jeg smartere enn at jeg gikk ut i skogen og spiste fluesopp for å bli større. Jeg klarte til slutt å runde spillet, etter utallige forsøk på å klare de 24 brettene, for dette var før det var noe som het lagring, noe som førte til at jeg til slutt ble en rimelig habil Super Mario-spiller. Og kjærligheten til Super Mario Bros. ble videreført til både Super Mario Bros. 2 og 3, og siden Super Mario 64 og Super Mario Galaxy.

I forrige uke kjøpte jeg det nyeste medlemmet i Super Mario-familien, New Super Mario Bros. Wii, og jeg oppdager at jeg er minst like engasjert nå som da jeg spilte Mario for første gang som seksåring. Jeg kan ikke forklare akkurat hva det er som er så fascinerende, men på meg virker Mario altoppslukende og sterkt avhengighetsdannede.

Den eneste ulempen er at mamma ikke lenger kan passe på så jeg ikke spiller for lenge av gangen.