For det gjør jeg alltid. Kroppen min er som skapt for snubling. – Det er fordi du går så rart, sier samboer’n, men jeg vet ikke om det er hele sannheten. Jeg tror heller det er fordi jeg er litt løs i hengslene.

Og denne gangen ble det før. Boms, så lå jeg der, midt i krysset på St. Hanshaugen. Merkelig nok gjør det aldri vondt når jeg snubler, det er akkurat som om hjernen er såpass treig at den ikke rekker å skjønne noe før kroppen treffer asfalten. Det gjør at jeg lander som en geléklump, eller et korthus om du vil, med armer og bein i tilfeldige retninger, og min umiddelbare tanke er alltid: Her er det bare å komme seg på beina igjen så fort som mulig.

Jeg kan tåle den fysiske smerten, det er oppmerksomhet jeg prøver å unngå. Derfor reiser jeg meg umiddelbart og går videre som om ingenting skulle ha skjedd. Det ser sikkert veldig pussig ut, akkurat som om denne snublingen er noe dagligdags og lite å bry seg om. Det er den jo forsåvidt også. Og jeg har heldigvis til gode å snuble mens jeg bærer på noe sølbart.

Det finnes egentlig en enkel løsning på problemet. Men det store spørsmålet er bare hva som er flauest: Å falle på gata eller å gå med brodder som 24-åring.

Foreløpig foretrekker jeg snublingen.

Jeg kommer ut av døra og ser 11-trikken gli nedover Vogtsgate. Ideelt sett bør jeg være på den trikken, og jeg har dermed to muligheter: 1. Løpe og rekke den. 2. Ikke løpe og kanskje komme for seint til forelesning.

Jeg velger nummer 1. Et ekstremt dårlig valg, skal det vise seg.

For tryner jeg på det glatte fortauet? Selvfølgelig gjør jeg det.

Er det noen som ser det? Naturligvis, gata er full av folk som skal på jobb og skole.

Lander jeg på det kneet som allerede er blått etter at jeg tryna på ski for noen dager siden? Ja, det gjør jeg.

Blir blåmerket større en noen gang? Så klart.

Gjør det fortsatt vondt? Jada.

Rekker jeg trikken? Nei, det gjør jeg selvfølgelig ikke.

Heldigvis begynner forelesningen fem minutter for seint.

Når gradestokken har krøpet et godt stykke under null, det snør og den sure vinden pisker snøen i ansiktet ditt så det blir vanskelig å se. Når du har glemt å ta på lue og du er stivfrossen på tærne, og ikke minst leggene, fordi du har tatt på deg en bukse som er alt for trang å bruke på snøfylte dager. Når du er sulten og trøtt, det er sent og du ikke kan komme hjem fort nok. Når iPoden er tom for strøm, kinnene dine flammende røde og snøen samler seg i alle sprekker og krøller i klærne. Når du ser t-banen passere, men tenker at du slipper å vente så lenge, siden det heldigvis går to linjer dit du skal og at den andre linjen derfor vil komme hvert øyeblikk. Når du trøster deg med at du bare må vente noen få minutter i det gufne været før t-banen kommer og du kan få varmen i kroppen og komme deg hjemover.

Akkurat da kan du være sikker på at t-banen er 10 minutter forsinket.