Min sosiale kompetanse blir for alvor satt på prøve hver gang jeg går på trikken. Ikke nok med at jeg aldri er sikker på når jeg bør reise meg, jeg er heller ikke sikkert på hvor jeg bør sette meg ned.

Se for deg følgende scenario: Du kommer inn på trikken, og det sitter en person på hvert dobbeltsete. Hvilket sete velger du? Det åpenbare valget ville vært et dobbeltsete som var helt ledig, men det finnes altså ikke denne gangen. Du er nødt til å velge deg en sidemann.

Og her har jeg gått i fella gang på gang. Jeg har elegant spasert forbi det første ledige setet og umiddelbart begitt meg ut på tynn is. For hvor skal jeg sette meg nå? Det må jo være en grunn til at jeg gikk forbi det første ledige setet, og grunnen må jo være personen som sitter der. Og med mindre vedkommende hadde veldig mange poser eller veldig stor veske, finnes det egentlig ingen god grunn til å gå forbi han. Men nå er det for seint. Nå må jeg finne en annen person lengre bak som det er mer naturlig at jeg setter meg ved siden av. Og dermed må jeg begynne å velge sidemann med omhu. For jeg vil jo ikke såre noen.

Hvis jeg på de neste to setene kan velge mellom en kvinne og en mann, velger jeg alltid kvinnen. Hvis det er to menn, velger jeg etter alder. Jeg tror jeg virker mer troverdig som trikkepassasjer hvis jeg alltid velger å sette meg ved siden av en som ligner på meg selv. Da tenker kanskje resten av passasjerene at jeg liker med bedre ved siden av noen på min egen alder, eller at jeg føler meg tryggere ved siden av en kvinne enn en mann.

Men hva hvis jeg kan velge mellom en svart og en hvit? Kan jeg da velge den hvite? Det tør jeg rett og slett ikke, og her spiller ikke alder eller kjønn noen rolle. Hvis jeg velger den hvite framfor den svarte, er jeg sikker på at den svarte kommer til å tenke at jeg velger den hvite fordi den ikke er svart. Det gjør jeg ikke, men det er best å velge den svarte for å være på den sikre siden.

Men som oftest spaserer jeg forbi hele rekka med seter, og finner ut at det tryggeste er å stå.