Romjulsdrøm

Romjula er stille. Rimfrost på jordene, lys på trærne, engler i vinduskarmen. Ribbe, kalkun og pinnekjøtt, julestrømpe, pels på tenna og pepperkaker og sjokolade langt oppover i halsen. Veksling mellom penkjole og joggedress. Tv-titting og brettspill, jeg sover halve dagen og rister av meg ribbefett på wii fit. Romjula er fin.

Men plutselig ligger jeg der, midt på natta, med hodet nedi doskåla og all julematen på retur. En søvnløs natt, to kilo ned i vekt, så mye at wii fit blir bekymra for helsa mi, selv om jeg har vært flink og fått lavere bmi. Med andre ord tom for det meste, inkludert energi og næring. Heldigvis forsvinner det like fort som det kom og etter en dag på sofaen er tilstanden i ferd med å normalisere seg.

Men når det første skal være så gæærn’t, var timingen ganske god. For selv om immunforsvaret gjerne tar ferie i ferien, klarte den å styre unna alle helligdagene.

Og nå står heldigvis nyttårshelga for tur, med store muligheter for å ta igjen næringstapet.

Kroppen

Kroppen min er en trassig treåring. Kroppen min er en liten drittunge som står i butikken og hylgriner fordi den ikke får sjokolade. Kroppen min har utsatt meg for et komplott, men jeg er heldigvis smart nok til å gjennomskue den.

Jeg våkner om morgenen av at kroppen syter. “Åååå, jeg er så syyyyk!” skriker kroppen og starter snørrproduksjonen med et smell. Jeg tørker unna så godt jeg kan, men nekter å la kroppen knekke meg. Den kan klage så mye den orker, det er bare spill og jeg har uansett ikke tid til å bli syk. Og slik starter krigen. Kroppen jobber iherdig for å få meg til å ta livet med ro. Den kjører på med hetetokter, nyseanfall og hodesmerter. Jeg prøver så godt jeg kan å ignorere den, dette er bare skitne metoder for å lure meg til å gire ned. “Jeg vet at du bare later som,” sier jeg til kroppen, men kroppen bare fnyser og kjører på med mer snørr.

Men det er bare spill. Bare en skitten strategi for å få overtaket over meg. Bare tull alt sammen.

For kroppen skjerper seg når den vet at det er alvor. Som når jeg skal ut og intervjue noen. Jeg snakker naturligvis hardt til den på forhånd, ber den oppføre seg pent og ikke finne på noe tull. Jeg truer med sjokoladenekt, søvnmangel og en joggetur. Og kroppen adlyder. Selv om jeg har snytt opp fem pakker kleenex tidligere samme dag. Når jeg sitter der med intervjuobjektet foran meg, oppfører kroppen seg som om ingenting skulle ha skjedd. Helt eksemplarisk. Den klager ikke, den sender ikke ut falske beskjeder og snørrkrana er plutselig stengt.

Når intervjuet er over, prøver derimot kroppen seg igjen. Når den har meg på tomannshånd, tror den at den har overtaket. Men jeg har skjønt hva kroppen pønsker på, og jeg lar meg ikke lure to ganger. “Vææææær så sniiiill,” skriker kroppen til meg, og veksler mellom strie snørrstrømmer og potte tett nese, bare for å irritere. “Kjenner du ikke at jeg er syyyyyk?” Jeg ignorerer den fullstendig.

Jeg vet at den bare orker å holde på sånn i et par dager før den går lei.

Feriemodus

Jeg har endelig tatt påskeferie. Det har immunforsvaret mitt også.

Kroppen er tydeligvis et finurlig system. I det siste har min begynt å stille seg selv inn i et uønsket feriemodus, som går ut på at den i feriene slipper til alle ulumskheter som den vanligvis blokkerer. Med andre ord er det fritt fram for alle sykdommer når det er ferie.

Det samme skjedde nemlig i jula. Så fort kroppen gjør et ørlite tegn på å slappe av, tar basseluskene overhånd. Immunforsvaret er på ferie, her er det fest!

Men kroppen er jo ganske smart også. Jeg har nemlig ikke tid til å bli syk utenfor feriesesongen. Å bli syk utenfor feriesesongen, eller sykesesongen om du vil, betyr et lass med ekstraarbeid. På mitt studie må alle obligatoriske oppgaver leveres inn, og sykdom er ingen gyldig unnskyldning. Det er forresten ingen gyldige grunner for å ikke levere oppgavene, jeg tror ikke engang det hjelper å dø. Siden oppgavene kommer på løpende bånd, betyr det at du får flere oppgaver samtidig dersom du skulle være så uheldig å bli syk. Og flere oppgaver samtidig, med stramme deadliner og høye arbeidskrav, kan føre til at du jobber til du blir sliten, kanskje så sliten at du blir syk. Og da er du tilbake til start og kommer til å bli enda sykere neste gang, fordi du da må ta igjen enda flere oppgaver. En rimelig ond sirkel, med andre ord.

Derfor er jeg glad at kroppen min er såpass smart at den skjønner at hvis den noen gang skal orke å bli syk, så må det være nå. Og så hardt som immunforsvaret jobber resten av året, så fortjener det litt ferie det også.

Sykdom er ikke noe jeg prioriterer i hverdagen. Nå skal det bli deilig å få ferie, så jeg for en gangs skyld har tid til å bli littegranne dausjuk.

Selvdiagnose

Jeg har lest en magasinartikkel og funnet ut at jeg er syk. Nesten døden nær, tror jeg.

For det jeg trodde var uskyldige plager, viser seg å være symptomer på at noe er alvorlig galt. For det første viser kroppen min tegn på matintoleranse. Jeg er ganske sikker på at jeg mangler omega-3. Vitaminer og mineraler også. Jeg har symptomer på dehydrering, dårlig blodsirkulasjon, dårlig søvn og opphoping av avfallsstoffer. Væskeinntaket mitt er for lavt. Og mine hvitprikkede negler kan visst være et tegn på skrumplever. I tillegg er jeg stressa.

Ganske dårlig stelt, med andre ord.

Også jeg som følte meg så bra.

Så feil kan man visst ta.

VIP

Noen mennesker er viktigere enn andre. Og av alle viktige mennesker er nok idrettsfolk de aller viktigste.

Ikke nok med at vi hører om at de gifter seg med trenere, skiller seg fra trenerne igjen eller adopterer barn med sine lesbiske partnere, en idrettsutøver kan ikke komme med en aldri så liten host uten å havne på forsida av VG. Og hoste gjør de stadig.

For det er få yrkesgrupper som blir så syke og så ofte syke som idrettsutøverne. Heldigvis for dem kretser hele samfunnet rundt idrettsutøvernes skrantende helse. Aller sykest er langrennsutøverne. De kan knapt trekke pusten uten å pådra seg den ene sykdommen verre enn den andre. Er det ikke forkjølelse eller omgangssyke, kan du være sikkert på at de har strekt en sene eller mistet matlysten. Og da er det godt å ha nasjonens medfølelse og oppmerksomhet. I stedet for et God bedrings-kort eller en blomsterkvast, får langrennsløperne et førstesideoppslag.

Idrettsutøverne er faktisk så viktige at de har ti egne minutter på Dagsrevyen som kun er viet deres dårlige helse og personlige eskapader. Her får vi se de nye hyttene til Thor Hushovd og det ferske kjærlighetsbarnet til en jålete fotballspiller. Det hender selvfølgelig også at vi får servert enkelte sportsresultater, men det er hovedsaklig i helgene.

Ikke nok med at de har eget bilag i avisa, nå har de fått sin egen prisutdeling også. For det skulle jo bare mangle om ikke landets viktigste mennesker skulle bli behandlet som nettopp det. Det holder ikke med gullmedaljer og store pengepremier, også idrettsutøverne trenger en real egoboost gjennom en fin pris å sette på peishylla.

Det er godt at vi har så mange idrettsutøvere i Norge. Hvem skulle vi ellers være opptatt av? Det finnes jo få mennesker som er like viktige som de som lever av å spenne planker på beina og løpe rundt i skogen, eller de som jager en lærkule rundt på en gressplen.

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende