Hallo voksenlivet!

Det har skjedd to store ting i livet mitt den siste tida. Jeg er ikke lenger i begynnelsen av tjueåra, og jeg er ikke lenger student. Jeg vet ikke hva som er mest skummelt.

Halvveis til femti sier folk stadig, men det er heldigvis et godt stykke igjen. Og inni meg har jeg fremdeles ikke passert tjue. Jeg begynner faktisk å identifisere meg med mamma og pappa, som hver gang de ser noen rundt sin egen alder på tv, sier: “Er han bare 48 år? Han ser jo mye eldre ut enn oss!” For når jeg nå ser 18 åringer på skjermen, føler jeg at de ser minst like gamle ut som meg. Det kan være mangel på selvinnsikt, eller så kan det bare være fordi jeg egentlig ser latterlig ung ut. Da jeg var ute på et reportasjeoppdrag i høst en gang og hilste på en voksen dame, svarte hun nemlig med å spontant utbryte: “Oi, det var en ung journalist!” Da følte jeg ihvertfall at jeg så ut som om jeg var femten.

Men nå er jeg altså halvveis til femti, og ferdig utdanna, også kjent som arbeidsledig. Verden ligger visstnok for mine føtter, hvis du ser bort ifra at husleia må betales og at lånekassa snart vil ha tilbake pengene de har lånt meg. Men ellers har jeg omtrent ingen planer resten av livet, i hvert fall ikke etter at jeg er ferdig med fire ukers sommerjobb. Jeg burde kanskje ha panikk, men det orker jeg rett og slett ikke. Inntil det motsatte er bevist, tenker jeg at det kommer til å ordne seg på et vis.

Kanskje jeg kommer til å få fryktelig mye tid til å blogge i tida som kommer…

“Jeg har fått meg blogg” innlegget

Du er herved advart: Her kommer innlegget som alle “seriøse” bloggere hater, nemlig “Hurra! Jeg har endelig fått meg en blogg!” innlegget. Hvis du er en av dem, vennligst stopp lesingen nå og spar deg selv for mye smerte.

Jeg tror ikke jeg har så mye banebrytende å komme med, men siden “alle” blogger for tiden følger jeg etter som den lemenen jeg er. Joho…. Etter over 2 år som mediestudent er jeg endelig en del av det dagens digitale samfunn! Treig….. Neida. Kun utrustet med en sunn skepsis.

Problemet er at jeg tenker meg om 7 millioner ganger før jeg er fornøyd med det jeg skriver, så dette kommer til å koste blod, svette, tårer og verdifull pensumlesingstid… Men alt for…oppmerksomheten…? Selvfølgelig ikke, dette er jo en del av studiene! (Akkurat som tid brukt på hjernedøde amerikanske sit-coms, internettsurfing eller fjernsynsdokumentarer om hentesveis. Akk, gleden ved å være mediestudent…)

Så kom til poenget, tenker du. Poenget er at det ikke er noe poeng. Dette innlegget er jo det meningsløse første “Hurra!”-innlegget. Så: Hurra! Og gratulerer for at du gadd å lese så lenge. Bloggen er nå offisielt åpnet. Jeg skulle gjerne ha klippet snoren, men da er jeg redd internett forsvinner. Så takk for besøket, og velkommen tilbake!

Neste gang skriver jeg kanskje om noe også…

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende