Det er dejlig…

Dansker og nordmenn har litt forskjellige tilnærmingsmetoder når de skal forklare ting på en halv-akademisk måte. For eksempel hvordan man best mulig skriver fortellende journalistikk. Morten Sabroe, journalist i Politiken, mener at du da er nødt til å prøve deg fram, for dette er ikke noe du kan lese deg til. Eller som han forklarer det selv:

“Det er som med sex: Den, der har læst grundregler i, hvordan man leverer et godt knald og begynder at praktisere det, ham eller hende ville jeg nødig støde ind i.”

Den dagen jeg kommer over en norsk pensumartikkel som bruker ordet knald, eller knull, som det vel heter på norsk, tror jeg at jeg spiser hatten min, eller noe annet uspiselig jeg måtte finne i umiddelbar nærhet. Og så lenge danskene disker opp med denne typen friske eksempler, er jeg tilbøyelig til å godta de litt krøkkete kommareglene de operer med. Ja til flere dansker på pensum!

Ich bin ein bambling

Noen ganger gjør jeg litt nerdete ting. Som å surfe på Språkrådets hjemmesider. Det gjorde jeg her om dagen og kom over noe veldig morsomt: En liste over hva alle mulige innbyggere på små og store steder i Norge kan kalles. Ganske nyttig hvis man møter på et menneske fra Borge i Nordland og ikke vet hva man skal kalle ham. (Det korrekte er en borgfjerding, i motseting til en borgesokning, som er fra Borge i Østfold).

At jeg er bambling, visste jeg forsåvidt fra før, men ifølge Språkrådet er den stumme b-en valgfri, noe som forsåvidt stemmer godt i mitt tilfelle (Stum b er uansett en uting, og jeg støtter Språkrådet i denne anbefalingen. I hvilke andre tilfeller har du egentlig kommet borti en stum b?)

Men det som virkelig sjokkerer meg, er at jeg også er en bemling, som visstnok er den gamle versjonen av ordet bambling. Bemling?! Nå virker plutselig stum b veldig logisk. Jeg har aldri hørt noen kalle seg selv eller andre for bemling i noen som helst sammenheng, og mistenker at dette er en bambling med veldig bred bambledialekt som er roten til denne misforståelsen (Men da hadde det vel forresten vært bæmling?) Det er også interessant at ingen andre steder har en gammel og ny benevnelse på innbyggerne sine, og det bekrefter bare min teori om at bamblinger er noe for seg selv. (Bambling er i tillegg et banneord, noe jeg har funnet ut tidligere.)

Men la gå da, så er jeg en bemling som har blitt osloenser, alternativt oslokvinne. Jeg må si jeg trives bedre med å være bambling, av den enkle grunn at det klinger mye bedre. Osloenser er nesten like ille som porsgrunnning, men det tristeste er kanskje at de som bor i Skien ikke kan kalle seg noen ting. Selv Norges minste kommune, Utsira, har en egen innbyggerbenevnelse, og en veldig fin en i tillegg, nemlig sirabu, mens de stakkars folka i Skien kun kan kalle seg telemarking eller teledøl.

Eller de kan flytte til Haugesund, for der heter innbyggerne visstnok arabere. Det er helt sant, bare spør Språkrådet.

Ich bin ein Berliner

Aftenpostens reisesider har hver lørdag en spalte der de spør kjente nordmenn om deres reisefavoritter. Et av de faste spørsmålene er “London eller Berlin?” og hvis dette var en konkurranse mellom de to europeiske storbyene, ville Berlin vunnet overleget. Nesten alle velger Berlin, og jeg, som inntil nylig var Berlin-jomfru, har alltid stusset over det.

London havner nemlig veldig høyt, om ikke helt øverst, på lista over mine favorittbyer. Jeg kan ikke helt sette ord på hva det er, men det er noe med stemningen, menneskene, bygningene, atmosfæren og lyset i London. Og siden Berlin stadig vinner over denne fantastiske byen, var det ingen vei utenom. Jeg måtte finne ut hva det er med Berlin.

Og etter en liten uke med currywurst og dönerkebab, Unter den Linden og Karl Marx Allé, Brandenburger Tor, Berlinmuren og Riksdagen, møte med isbjørnen Knut, Potsdamer Platz og Alexanderplatz og 1,5 mil i snitt til fots daglig, ser jeg sjarmen. Etter å ha sett tyske 16-åringer drikke øl sammen med læreren sin og damer på over 70 kysse hverandre på t-banen, skjønner jeg at Berlin er noe for seg selv.

Ifølge guideboka er Berlin som en levende historiebok. Det stemmer forsåvidt, men jeg tror jeg hadde fått enda bedre utbytte av den levende historieboka, dersom jeg hadde memorert det som sto i den “døde” utgaven litt bedre. For hvordan var det egentlig med denne berlinmuren? Og DDR og Stasi og andre verdenskrig og alt det andre? Jeg husker ikke helt, og selv om jeg klarer å lese meg litt opp underveis, er det nok mye som går tapt som jeg kunne ha fått med meg hvis ikke jeg var så god til å glemme det jeg har lært. Og hvis jeg hadde brukt tysktimene på ungdomskolen til noe annet enn å pugge preposisjoner som styrer dativ, hadde jeg kanskje kunnet snakket med noen av disse tyskerne også. Jeg anbefaler en obligatorisk dannelsesreise i de viktigste byene i Europa tidlig på ungdomskolen en gang. Det hadde nok hjulpet på motivasjonen til språk- og historieundervisningen.

Hvis det var jeg som ble intervjuet i Aftenposten og fikk spørsmålet “London eller Berlin?”, vet jeg ikke hva jeg ville valgt. Selv om jeg ikke er helt overbevist om at Berlin er bedre enn London, er de i hvert fall ikke langt unna å være likeverdige. Det er noe med den avslappede stemningen, historien og arkitekturen, som gjør det vanskelig å velge en favoritt blant de to.

Kanskje jeg kunne svart New York?

kort

Nyord

engelsk-pd

PD lider av en litt spesiell form for engelsk syke, men ved nærmere betenkning er det jo ganske logisk at et spisested som skal eate seg inn i markedet, er nyeatblert.

Språkspjåk

Det er ikke så lett å illustrere bøker som handler om språk. Språk er jo fryktelig lite visuelt. Men språkbokmakerne er kreative. Særlig når det kommer til bildetekster.

“Korfor forandrar språket seg? Ja, det kan en undre over når en ser denne karen.”

Ja, det skal være visst…

Ord delings feil

Det er lite som irriterer meg mer enn orddelingsfeil. Det engelske språket har kastet en forbannelse over det norske språket, som gjør at nordmenn vandrer tankeløst rundt og deler ord i tide og mest i utide.

Vi deler ikke ord på norsk! De aller fleste sammensatte ord som høres ut som ett ord er nettopp det. Så for alle dere uvitende orddelere der ute – her er et lite lynkurs!

Det er vesentlig forskjell på

- en engelsk lærer (stiff upper lip) og en engelsklærer (helløv, aim jår titsjer!)
- ananas biter (au! jeg trenger stivkrampesprøyte!) og ananasbiter (nam! fruktcoctail!)
- ananas ringer (hallo? hvem er det?) og ananasringer (nam! mer fruktcoctail!)
- en norsk bok (naiv.super) og en norskbok (Ivar Aasen og sjangerlære)
- skap homse (kom igjen nå! litt mer knekk i håndleddet!) og en skaphomse (jeg eeeelsker jenter jeg asså!)
- hår ruller (hjelp! hvor er tupeen min?) og hårruller (fru franzen, nå hadde de virkelig fått en nydelig permanent!)
- å fiske pudding (håper jeg får en kjøttpudding) og fiskepudding (mamma, hva skal vi ha til middag?)
- å kjøpe brød (vil du ha spelt, havre eller hvete?) og kjøpebrød (slapp kneip)
- vann melon (så vokser den kanskje mer) og vannmelon (mmmm…sommer!)
- trim sykkel (kom igjen nå! litt fortere!) og trimsykkel (nei, så tjukk du har blitt…)
- en feil melding (fillern, sendte den til eksen!) og en feilmelding (det har skjedd en uopprettelig feil…)
- dyre figurer (nei, vennen min! de får du ikke!) og dyrefigurer (mø! bæ! vrinsk!)
- å koke bøker (opp i gryta med et dukkehjem) og kokebøker (nå har far funnet en ny oppskrift)
- lamme lår (handicapparkering) og lammelår (påskemåltid)
- rudolf steiner skolen (inn på rektors kontor nå!) og rudolf steiner-skolen (filttøfler og eurytmi)

Gå ut og del ikke mer!

N-ordet

Språket vårt er et finurlig system. Det er i stadig endring, og ord og uttrykk byttes ut i tide og utide. Noen ord blir plutselig upassende og skifter til og med mening. Derfor blir ordet tabubelagt og fjernet fra dagligtalen. Andre ord kan plutselig bli stuerene og tatt flittig i bruk, selv om de tidligere ikke var aksepterte.

I det siste er det et omstridt ord som har blitt fjernet fra språket vårt. I mange år har vi gått rundt og kalt mennesker dette, uten å egentlig mene noe stygt med det, men fordi vi syns det var en beskrivende og eksotisk ord. Allikevel har dette ordet nå blitt et skjellsord. Jeg snakker selvfølgelig om det omstridte n-ordet: neger.

Jeg har full respekt for at folk ikke vil kalles neger. Og jeg skal prøve mitt beste for å imøtekomme dette ønsket og slette ordet fra hukommelsen. Men hva sier jeg i stedet?

For selv om du prøver å omtale en persons hudfarge på en nøytral og alt annet enn rasistisk måte, finnes det liksom ingen riktig måte å gjøre det på. Å si at en person er svart er ikke bra. Mørk i huden er heller ikke særlig gunstig. Du kan jo selvfølgelig si afrikaner, men en afrikaner kan jo være både lys og mørk. Og selv om en person er det jeg tidligere ville kalt neger, trenger ikke vedkommende å komme fra Afrika, det kan være alt fra en amerikaner til en svenske. Å kalle noen en afrikaner er like unøyaktig som å kalle meg en europeer – det sier ingenting om hvordan jeg ser ut.

Derfor er det kanskje like greit å la vær å kommentere folks hudfarge? For selv om jeg prøver å gjøre det på en minst mulig støtende måte, føles det aldri riktig. Jeg er så livredd for å støte noen at jeg stryrer glatt unna situasjoner der denne beskrivelsen blir nødvendig. Dermed er det kanskje best at vi slutter å beskrive folks hudfarge. Det er jo tross alt ting vi ikke rår over selv. Kanskje vi burde slutte å beskrive utseende generelt. Det er jo veldig lett å tråkke folk på tærne.

Å si at folk er tjukke eller tynne kan jo tas ille opp. Vi kan jo ikke noe for at vi bruker briller eller har tannregulering, så det er kanskje best å styre unna det også. Håret har vi gjerne kontrollen på selv, men det kan jo være frisørens feil at vi har en litt uheldig frisyre. Og om øre/nese/øyne er store eller små kan vi jo heller ikke noe for. Store pupper, liten rumpe, skjeve knær, liten hake, høy panne eller lang hals er det også best å styre unna.

Egentlig tror jeg det er best å ikke si noe i det hele tatt. Bare for å være på den sikre siden.

Siste Instagram-snapshots

 

Kategorier

Arkiv

Besøkende