Fnis!

Finsk er helt gresk. Eller vi kan godt si at gresk er helt finsk. Jeg skjønner like lite av begge to.

Men finsk er kanskje hakket mer gresk enn gresk. Og ikke minst er det mye morsommere enn gresk, i hvert fall for oss som ikke skjønner et kvekk av hva som blir sagt. For ikke å snakke om hva som blir skrevet.

For det finske språket er fullt av ord som er komiske for oss med litt barnslig humor og skitten fantasi. Derfor er dette et innlegg med høy fnisefaktor. Ikke så veldig voksent, kanskje, men desto mer morsomt.

Du er herved advart.

 

Skal vi ta en tur på ku....fnis!

Skal vi ta en tur på ku....fnis!

Har du lyst på en pi....fnis!

Øhh....fnis!

Kanskje ikke så veldig politisk korrekt...?

Gjett hva de selger her!

I Helsinki har minibankene navn. Det vil si, alle heter Otto. Så når du trenger kontanter, kan du feks si: "Jeg skal bare besøke Otto først." Jeg syns vi også skal finne navn til minibankene våre. Jeg foreslår Bob.

Hver gate har sitt dyr? Tydeligvis.

OBS! OBS! OBS!

Neste bilde egner seg ikke for sarte sjeler, dyrevernere, små barn og måkeelskere.

Det gir et innblikk i en hard og brutal verden, livets sirkel, survival of the fittest, og ikke minst tegneserietriks du ikke trodde kunne skje i virkeligheten.

Men det er morsomt, selv om det er litt makabert.

Stakkars!

Men særlig mer spektakulær måte å dø på, skal du lete lenge etter!

Du ju spik inglisj?

Vi vil ikke skrive skvåsj, sjarter, sjåk eller keitering, melder Aftenposten. Selv om Språkrådet prøver så hardt de kan, klarer de ikke å få nordmenn til å bruke fornorskede utgaver av engelske ord. Streit, rapp og pønk er det lengste vi vil strekke oss. Pøbb og beiken har vi gitt opp for lenge siden.

Men det finnes andre som får det til. Når du lander på flyplassen i Kuala Lumpur, hovedstaden i Malaysia, må du gjennom imigresen (immigration) for å slippe inn i landet. Malaysia er tidligere britisk koloni og har krydret sitt eget språk, malay, med en rekke lånord fra engelsk. Forskjellen på dem og oss er at malayene skriver de engelske ordene akkurat slik de uttaler dem. Og det er ikke ulikt hvordan vi ville uttalt dem, i hvert fall ikke de av oss som ikke er så veldig gode i engelsk uttale. Kanskje vi har noe å lære?

For på flyplassen kan du gå opp til en kaunter (counter) på en stesen (station) og bestille en teksi (taxi) eller kanskje en bas (bus) inn til sentrum. Der kan du spise litt ais krim (ice cream) eller kanskje en biskut (biscuit).

For oss som ikke kan noe særlig mer malay enn selamat datang (velkommen), er det umulig å si om disse omskrivingene ser like rare ut på malay som de gjør på norsk. Det er kanskje ikke så lett å skjønne dette sistem (system), men du kan jo alltids se litt på televisyen (television) eller sende en mesej (message) til noen og spørre.

Så er kanskje ikke sørvis, breikdans og gaid så dumt allikevel?

Foto: Joakim S. Enger

;D

Alt var så mye enklere før. Ord var ord, og tegn var tegn, og skrev du en tekst, så markerte tegnene pauser og stopp, ingenting mer. Den tiden er over.

Mange vil nok mene at smileys beriker språket vårt, men jeg er ikke helt sikker lenger. Selvfølgelig er det fint å kunne krydre en tekst med visuelle signaler som markerer humøret ditt, men problemet melder seg så fort smileybruken blir en vane, og du ikke vet hva du skal gjøre når du skal skrive en jobbsøknad eller et formelt brev.

For hva hvis du prøver å dra en liten spøk? Er du sikker på at noen skjønner det når du ikke henger på et avvæpnende smil? Alt blir liksom så alvorlig uten kolon og parantes, og selv om du er i verdens beste humør, er du stadig redd for å framstå som sur og uvennlig. Derfor blir jeg i villrede når jeg skal skrive mer formelle ting, for når kan jeg egentlig smile i teksten?

Sms er som regel greit, e-post er en gråsone. Noen ganger lurer jeg på om noen er for gamle til å skjønne hva smileyen betyr, men det er helt til jeg mottar smser fra damer over førti og innser at de ofte er mer ivrige enn fjortiser når det kommer til smiletegn. Men på jobben må jeg styre unna smilene, annet enn i den menneskelige utgaven. Jeg kan jo ikke krydre reportasjer og artikler med smiljefjes, selv om det til tider kan være litt fristende.

Derfor lurer jeg på om jeg skal slutte helt. Her og nå, momentant, cold turkey, som det heter. Heller prøve å bruke språket litt mer presist. Prøve å legge an en munter tone og uttrykke meg så presist som mulig. La ord være ord, og tegn være noe som markerer pauser og stopp i teksten, slik som de var ment til i utgangspunktet.

Eller er smileyene på vei inn i språket på lik linje med engelske ord? Er dette en språkutvikling som har snudd og er på vei tilbake til hireoglyfer og hellerissninger? Poenget med alfabetet var jo å slippe å tegne tingen du ville beskrive, men har bokstavene og ordene blitt for fattige for oss? Kanskje smileyen faktisk har kommet for å bli?

Jeg er redd for at smileybruken skal ta overhånd. Enkelte bruker flere smilefjes enn de bruker ord, og de er med på å svekke smileyens gode navn og rykte. For et lite smil har aldri skadet noen, men folk som gliser konstant, har aldri vært særlig troverdige.

Så kanskje er det like greit å kutte ut hele greia? Ikke det at jeg vet hva jeg skal gjøre uten. I hvert fall ikke ennå.

;)

Portugisisk for nybegynnere

Trafikkstatistikk er underholdende greier, og her om dagen fant jeg ut at noen i Rio har prøvd å oversette bloggen min til portugisisk med google translate. Ikke vet jeg hva de trodde de skulle finne, men det fant nok ikke stort, for de hadde prøvd å oversette fra engelsk til portugisisk, noe som ga et for dem intetsigende og for meg ganske komisk resultat. For hvordan snakker man portugisisk? Stokker du om på noen ord er tydeligvis mye gjort.

“I går det kveld Snodde. Det var kaldt, Surt og da jeg Mørkt stod i Kirkeveien og Ventet hjem bussen på, og nærmet klokka Midnatt seg.”

Det virker som om det holder å legge inn noen portugisiske ord her og der, og i tillegg er det nok lurt å skrive noen ord med store bokstaver:

“Når spør han meg om jeg har gjort noe gøy, jeg at jeg er kjenner skeptisk, og jeg kjenner samtidig na kjenner han også at jeg er det. Det kan skyldes erfaringer tidligere mina med Menn som uoppfordret tar mørkets Pesquisa frambrudd kontakt, eller kanskje min eller forsvarsmekanismer naturlige min iboende Norske Skepsis til å Snakke Grunn uten fremmede med, men jeg ikke å klarer UNNGÅ å være mistenksom, og jeg at jeg kjenner samtidig meg litt skammer cargo no jeg ikke er como Apen.”

Roper de mye på portugisisk, tro?

Don’t stop ’til you get enough

Jeg elsker ordspill, og som journalist er det noen ganger vanskelig å holde seg i skinnet rent ordspillmessig. For eksempel når jeg skal skrive en sak om Michael Jackson-kvelden på Skal vi danse. Heldigvis må jeg skrive på norsk, og da er det litt lettere å ikke ta helt av i en ordspill-bonanza. Hadde jeg derimot skrevet på engelsk, kunne gårsdagens artikkel bli litt av en fornøyelse. (Jeg har ikke for vane å blogge på engelsk, men jeg gjør et unntak denne gangen. Dessuten er følgende tekst relativt fiksjonell og ikke helt sammenhengende, men ganske artig likevel.)

This is it for Jan Thomas

There was no blood on the dancefloor, but tonight’s episode of Dancing with the stars was still a thriller.

– I can’t blame it on the boogie, says Jan Thomas after his exit from Dancing with the stars this saturday night. He and his dancing partner dirty Diana just wanna be startin’ something, but the result was bad.

– They don’t really care about us, says Jan Thomas about the judges giving him a low score. He claims that he is invincible, but the truth is that his human nature is rather dangerous.

– The way you make me feel is like a smooth criminal. You are not alone about that. You rock my world and I want you back, he says to his dancing partner with a scream.

– I just can’t stop loving you, his husband says to comfort him.

– Don’t stop ’til you get enough, is Jan Thomas’ answer.

He might be a stranger in Moscow, but now he wants to heal the world. Maybe he will beat it, but I guess you got to be there to see. I know that I’ll be there, but you better leave me alone.

bilde
Foto: Joakim S. Enger

(Hvis du vil lese den ordentlige og mer nøkterne saken, finnes den her.)

Det er dejlig…

Dansker og nordmenn har litt forskjellige tilnærmingsmetoder når de skal forklare ting på en halv-akademisk måte. For eksempel hvordan man best mulig skriver fortellende journalistikk. Morten Sabroe, journalist i Politiken, mener at du da er nødt til å prøve deg fram, for dette er ikke noe du kan lese deg til. Eller som han forklarer det selv:

“Det er som med sex: Den, der har læst grundregler i, hvordan man leverer et godt knald og begynder at praktisere det, ham eller hende ville jeg nødig støde ind i.”

Den dagen jeg kommer over en norsk pensumartikkel som bruker ordet knald, eller knull, som det vel heter på norsk, tror jeg at jeg spiser hatten min, eller noe annet uspiselig jeg måtte finne i umiddelbar nærhet. Og så lenge danskene disker opp med denne typen friske eksempler, er jeg tilbøyelig til å godta de litt krøkkete kommareglene de operer med. Ja til flere dansker på pensum!

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende