Brum, brum

Jeg er på ingen måte hinduist, men hvis det skulle være at jeg i dette livet har blitt reinkarnert fra et tidligere liv, tror jeg noe har gått galt i prosessen. Jeg tror nemlig at jeg egentlig skulle vært en bjørn.

Det er ikke det at jeg er innmari glad i honning, eller at jeg elsker blåbær og ferskt lammekjøtt over alt annet, men heller det at kroppen min stadig prøver å gå i dvale. Det er et stadig tilbakevendende problem, så fort mørket kommer krypende og temperaturen senker seg om høsten, øker trangen til å rulle seg sammen på et varmt og mørkt sted og ikke komme ut igjen før våren kommer. Det begynner gradvis i slutten av september og innen jeg har nådd november, er kroppen såpass i dvalemodus at til tross for 10 timers søvn, blir den ikke ordentlig opplagt før det er på tide å bli trøtt igjen. Og derfor virker det som den ikke en gang gidder å prøve. Senga blir mitt hi og hadde det ikke vært for at jeg måtte stå opp om morgenen, tror jeg bjørnen hadde vunnet, og jeg hadde blitt liggende hele dagen. For hvis kroppen selv får velge hvor lenge jeg skal sove, får min indre bjørn fort overtaket og nekter å la meg våkne før jeg minst har sovet et halvt døgn.

Så for å få bekreftet mistankene, tok jeg testen «Hvilket dyr er du?» og resultatet overrasket meg ikke veldig:

bjørn

Hva var det jeg sa?

Tornerose

Jeg er ikke i tvil om hva som er mitt største organ. Det må være sovehjertet.

Jeg vet ikke hvor dette organet befinner seg eller hva som gjør at det er så ekstremt velfungerende, men for øyeblikket styrer sovehjertet hele tilværelsen min. “Jeg bør stå opp,” tenker hodet, men sovehjertet protesterer umiddelbart. “Det er jo så mørkt ute,” sier sovehjertet. “Og dyna er så varm og senga så myk. Du trenger vel ikke å stå opp riktig ennå?” “Men det var jo denne fordypningsoppgaven…” forsøker hodet seg, men det er for sent. Sovehjertet har allerede sendt kroppen tilbake til drømmeland.

Sovehjertet elsker slumreknappen på vekkerklokka og gjør alt det kan for å vinne over hodets intense forsøk på å hale meg ut av senga. Når hodet endelig har fått meg til å skru vekkerklokka av, forsøker sovehjertet å overtale meg til å bare ligge et par minutter ekstra i senga før jeg står opp. Og da har sovehjertet virkelig overtaket. For mens jeg ligger der i senga og glipper med øynene for å holde meg våken, gjør sovehjertet øyelokkene blytunge og tvinger meg tilbake i søvn. Og uten noen vekkerklokke til å vekke meg igjen, har sovehjertet atter en gang seiret.

Menneskets søvnbehov er på topp i tenårene, men det skal visstnok dabbe av når man tipper over på tjuetallet. Jeg forlot tenårene for over tre år siden, men har følelsen av jeg stadig sover mer enn noensinne.

Går det an å lide av voksende sovehjerte?

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende