Navnet mitt er ikke verdens enkleste å forholde seg til for de som ikke snakker norsk (ikke alltid for de som snakker norsk heller, men det er en helt annet historie). Så da jeg var på språkreise i USA som 16-åring, fikk jeg en dag et brev der mellomnavnet mitt Bamle hadde blitt til Bambi. Jeg het plutselig Ane Bambi, som om det skulle være den naturligste ting i verden.

De siste ukene har jeg virkelig følt at navnet kler meg. Nei, ikke fordi jeg har store dådyrøyne, men fordi mitt møte med Oslos islagte gater og fortau får meg til å se ut som Bambi på isen. Å gå til jobben har plutselig blitt en ekstremsport, når fortauene er så glinsende blanke at det norske skøytelandslaget hadde grått av glede hvis de hadde fått like gode isforhold på sine baner.

Det har gått bra lenge. Overraskende bra. For selv om jeg har lagt i vei med lavt tempo og desto lavere tyngdepunkt, har jeg hele tiden venta på det ene lille feiltrinnet som skulle sende meg seilende bortover asfalten med hodet først. Jeg har sett for meg knuste kneskåler, kranier og det som verre er. Men med mine nøysommelige avmålte skritt, der hver eneste lille bevegelse overvåkes med den største oppmerksomhet for å registrere det minste tegn på redusert friksjon i underlaget, har jeg utrolig nok kommet meg både til og fra jobb med alle lemmer i behold. Jeg har riktignok seilt noen meter på ett bein før jeg har gjenvunnet fotfestet, men jeg har klart å holde hoftepartiet i god klaring fra asfalten.

Helt til i dag. For da jeg kom til St. Hanshaugen i dag tidlig, snudde hellet. Jeg hadde gått hele veien fra Kiellandsplass og vurdert om jeg skulle følge magen eller hodet. Magen hadde lyst på caffe latte, hodet sa at det var mye billigere og sunnere å la være. Da jeg kom til krysset var jeg i tvil om jeg skulle gå rett fram og direkte til jobb, eller til høyre over krysset og innom Kaffebrenneriet. For en gang skyld vant hodet, sterkt støttet av viljestyrken. Det var en tabbe.

Da jeg kom over fotgjengerfeltet og skulle ta på meg votten igjen etter å ha skifta sang i spotify på telefonen, skjedde det nemlig. I et lite uoppmerksomt øyeblikk vant isen glatt over meg. Plutselig lå jeg der, på fortauet rett på utsida av Deli de Luca, akkurat der jeg tryna i fjor på omtrent samme tida. (Dette er tydeligvis mitt akilleshæl når det kommer til å skli på glatta). Det gikk så fort at jeg ikke rakk å reagere før jeg lå der og en forbipasserende tok meg i armen og spurte om det gikk bra. Det gjorde det selvfølgelig, og jeg var mest opptatt av å komme meg opp så fort som mulig før noen så det. Det er sjeldent vondt å tryne på glatta, men det er alltid veldig pinlig.

Så fra nå av er det fullt fokus på føttene. Jeg har til og med vært inne på tanken om å skaffe meg brodder, men veien fra tankene til butikken er foreløpig litt for lang. Det er snart vår, er det ikke?

Og neste gang jeg får lyst på en caffe latte på vei til jobb, kommer jeg antakeligvis til å følge magefølelsen.