Vi hadde nesten akkurat ankommet Sørlandet og satt på verandaen og kikket utover sjøen da vi plutselig så noe bukte seg gjennom vannet. Det var svart og glatt og åpenbart verken fugl eller fisk.

Jeg foreslo oter, mens samboer’n foreslo mink. Han, som har feriert her hver sommer siden han var liten, hadde naturligvis rett.

Han søkte dermed opp mink på Wikipedia og kunne informere om at minken ble innført i Norge i 1927, at den er uønsket i norsk natur, og at den får 1-8 unger.

– Tenk hvis den kommer svømmende med alle de åtte ungene, da! sa samboer’n entusiastisk, og så antakeligvis for seg gode fotomuligheter.

De neste dagene hadde vi telelinsa i umiddelbar nærhet – bortsett fra de gangene vi faktisk så minken igjen. En dag jeg satt alene på brygga, mens samboer’n skulle hente noe i garasjen, sto plutselig minken bare noen meter foran meg. Da jeg veivet frenetisk med armene for å få samboer’n til å hente kameraet, forsvant den over til naboen og ut av syne. Igjen.

Men da jeg gikk ut på verandaen den morgenen vi skulle reise hjem, så jeg den svarte, tynne skikkelsen nok en gang gli gjennom vannet. Og denne gangen var jeg forberedt. Så når den var på vei tilbake fra sin lille svømmetur, sto jeg klar for å forevige den en gang for alle.

Men hvor mange minker var det egentlig…?

Jeg så først bare en...

...men så kom det en til....

...og en til....og enda en til! Den ene minken vi hadde sett, hadde tydeligvis slektninger vi ikke visste om.

Hallo der!

Det er mulig de er uønskede i norsk natur, men de er rimelig søte allikevel!

Møt familien Mink!

På tide å komme seg videre.

Og så var de ute av syne igjen.

Alt dette mens samboer’n lå og sov i andre etasje og gikk glipp av hele opptrinnet. Heldigvis kan jeg også være rask på avtrekker’n når det trengs.