Jeg er av typen som aldri blir brun, og som aldri heller prøver noe særlig på å bli det. Da kom hjem igjen etter å ha tilbragt fire uker i tropisk klima omtrent midt på ekvator, var svigerfar ti ganger brunere enn meg. Og med en samboer med latin-amerikanske aner, kommer jeg til å virke som et laken uansett hvor brun jeg måtte bli. Det er ikke engang verdt forsøket å sole seg.

Og selv om gatene flommer over av brune mennesker, trives jeg i mitt hvite skall, hadde det ikke vært for at alle hele tiden skal påpeke hvor hvit jeg egentlig er. For ja, jeg er hvit, men det er jommen meg meningen også!

Da jeg leste kvinnebladene i Malaysia og Singapore, innså jeg at vi alle strever etter det vi ikke kan få. For mens våre blader er fylt med annonser for spray-tan og selvbruning, har de asiatiske bladene side etter side med reklame for blekemiddel til huden. Jeg skjønte plutselig at mens jeg kastet misunnelige blikk på lokalbefolkningens gyldenbrune hud, kastet de et like misunnelig blikk på min melkehvite. Og mens vi smører oss med krem for å bli brune, smører de seg med krem for å bli hvite. Hvorfor kan vi ikke bare være fornøyde med den huden vi har?

Jeg er hvit, kaukasoid om du vil, og det er nok en grunn til det. Jeg kan ikke bli nøttebrun, og hvorfor skal jeg da bruke mye tid og energi på å prøve? Er jeg bleik, sier du? Ja, det er ikke så rart, jeg er nemlig født sånn. Og jeg gidder ikke bruke masse penger på å la meg spraymale brun, for å prøve å være noe jeg ikke er. Det er rart hvordan vi i samfunnet ellers bruker mye energi på å fortelle folk at hvilken hudfarge du har ikke spiller noen rolle, mens ingen bryr seg om at skjønnhetsindustrien insisterer på det motsatte.

Noen har bestemt at skjønnhet skal være uoppnåelig. Jeg venter fortsatt på den dagen det blir ansett som vakkert med hårete legger, buskete øyenbryn og celulitter. Inntil da skal jeg i det minste bære blekheten min med stolthet.

Uansett er jo Scarlett Johansson og Nicole Kidman ganske blekpene, er de ikke?