Et hjem for oss

Vi skal flytte. Det er både fint og vemodig.

«The home is where the heart is» heter det jo, men noen ganger kan det ta litt tid å flytte hjertet. Særlig når hjertet må flytte ut før du gjør det selv.

Vi skal nemlig selge leiligheten, og derfor ser den nå ut som om den har kommet rett ut av esken. Det er nesten som om ingen har bodd der før. Jeg og samboer’n er flytta ut, selv om vi fremdeles bor der noen uker til.

Det er ingenting som minner om alle som har spist ved kjøkkenbordet vårt.

Ingen spor etter alle gangene jeg har sovnet på sofaen foran tven.

Ingenting er igjen etter alle kakene som er bakt på kjøkkenbenken.

Det er lite som minner om alle tekstene som er skrevet ved pulten, med Rockefår som inspirasjonskilde og myndig overvåker.

Kjøleskapet vitner ikke lenger om steder vi har vært og mennesker vi bryr oss om.


Nå ser alt ut som en boligkatalog.

Det kan virke som om folk som kjøper leilighet, verken vasker seg, kaster søppel, spiser, bruker strøm eller går på do. Leiligheten vår er så tom at det er ekko, og så ribbet for ting at den kunne ha tilhørt hvem som helst. Alt som kan minne om de årene vi har bodd der, er ryddet bort.

Og det er sånn det må være. For ingen som vil kjøpe andres minner, de vil skape sine egne. En leilighet er jo bare en ting. Det er menneskene som bor der, som gjør det til et hjem. Og snart bor ikke vi der lenger.

Så kanskje kan det som har vært et hjem for oss, bli et hjem for deg? Du kan sjekke ut leiligheten på Finn.no.

Tisseturisme

Det er rart hvordan små ting som tilsynelatende er for spesielt interesserte, blir verdenskjente turistattraksjoner. Som for eksempel Sinnataggen. Selv om Vigelandsparken inneholder over 200 skulpturer, er det en liten, sinna gutt som står litt bortgjemt bak noen større skulpturer som er mest berømt. Jeg lurer veldig på hvordan det har blitt sånn.

I Brussel er det en liten gutt som tisser som er den største attraksjonen. Det vil si, rent fysisk er vel Manneken Pis en av de minste attraksjonene med sine beskjedne 61 cm, (mye mindre enn du tenker deg på forhånd) men det er her turistene flokker seg. Jeg vet det fordi jeg har gjort det selv.

Manneken Pis er egentlig ikke så mye å skryte av. Selv om det er mange teorier til hvorfor den lille gutten står og tisser. Noen mener at skulpturen ble gitt av en far som mistet sønnen sin i byen. Da innbyggerne hjalp han å finne ham, sto han og tisset på et hushjørne, og faren ble så glad at han sjenket byen et portrett av sønnen. En annen historie sier at gutten var en spion som tisset på en brennende lunte, og reddet Brussel fra et bombeangrep. Eller det kan bare være at skulptøren syns det var morsomt med en gutt som tisser.

Men det stopper ikke der. For siden Manneken Pis tiltrekker seg horder av turister, har Brussel sett sitt snitt til å tjene litt penger på tisseturisme. Tanken var vel at hvis en tissende statue ble en attraksjon, måtte vel andre tissende statuer fungere på samme måten. 1985 kom derfor Janneke Pis, det kvinnelige motstykket til Manneken.

I utgangspunktet er jeg ikke så veldig interessert i tissende statuer, men når man er i utlandet, er det lett å bli revet med. Hadde det bare vært en av dem, er det ikke sikkert at jeg hadde blitt like ivrig, men når du har sett en og vet at det finnes flere, har du ikke noe annet valg enn å oppspore de andre også. Jeg og samboer’n brukte flere forsøk før vi fant Janneke Pis. Den er mer bortgjemt enn Manneken og sikret bak et kraftig gitter. Når vi endelig fant den, syns vi egentlig at det var litt ekkel. Men er man tisseturist, så er man tisseturist. Og da vi fant ut at det var enda en tissestatue, hadde vi ikke noe annet valg enn å prøve å finne den siste også.

Når man har en gutt og ei jente som tisser, hva mangler man da? Jo, naturligvis en hund! Zinneke Pis er fra 1998 og står helt ubevoktet og tisser på et gatehjørne. Dette er tissestatuen for viderekommende, siden den er vanskeligst å finne, spesielt fordi du ikke kan følge en gjeng med andre turister som også er på vei dit. Hit kommer bare de virkelig dedikerte tisseturistene, selv om dette kanskje er den kuleste av de tre skulpturene.

Zinneke Pis er relativt ny, og det får opp håpet om at det i framtida kanskje kan komme flere nye tilvekster til Brussels tisseskulpturflora. Hva med en tissende hest? En tissende ku? En tissende rotte? Eller litt mer vågalt: En tissende mann?

En ting er i hvert fall sikkert: Når du er ferdig med denne runden, har du mest lyst til å finne en do.

Bysommer

Etter noen dager i Amsterdam, en by med enten horer eller hasj på annethvert gatehjørne, skulle du tro at det å komme tilbake til Oslo ville være å returnere til roen og freden. Men det er i Oslo de merkelige tinga skjer, ikke i utlandet. Da samboer’n og jeg gikk en tur nedover mot sentrum i går, ble vi stoppet på gata av ei litt sliten dame som verken skulle spørre om småpenger eller veien.

Dame: Kan jeg spørre deg om noe?

Jeg: Ja…?

Dame: Kan jeg kjøpe solbrillene dine for hundre kroner?

Jeg: Nei.

Dame: Føkk ass!

Det er godt å være tilbake i Oslo.

Linselus

Noen ganger befinner du deg plutselig i begivenhetenes sentrum ved en tilfeldighet. Som da jeg og samboer’n snubla over monteringen av et blomsterteppe på Grand Place i Brussel. Enda mer tilfeldig var det at vi fikk se et tv-innslag på TV Brussel på hotellrommet fra nettopp denne blomsterseansen, der vi helt uten hensikt hadde klart å snike oss med på bildet.

De veldig interesserte kan se hele innslaget på Youtube. Vi dukker opp rundt 1.21.

Å falle med staver

Det er mye jeg liker ved konseptet skitur: Kakao, kvikklunsj, appelsiner, sol, natur, frisk luft og blide mennesker. Problemet er at jeg ikke er så veldig god på det mest essensielle hva skitur angår: Selve skigåingen.

Å kalle meg en danske i skiløypa ville vært en grov fornærmelse mot våre naboer i sør. Jeg er nemlig veldig langt under det nivået. Det vil si, skigåingen går veldig fint så lenge jeg går rett fram på flatmark. Problemet er at jeg ikke kan verken svinge eller bremse, noe som kan være nyttige ferdigheter å ha med seg i skiløypa.

Er det lov å håpe på en bitteliten snøstorm i påska? Det er nemlig veldig koselig å spille spill foran peisen mens vinden uler rundt hushjørnene. Og det er egentlig koselig å gå på ski også, hvis jeg bare hadde fått det til ordentlig. For jeg vil veldig gjerne være født med ski på beina og suse gjennom løypene med rød nikkers og roser i kinna. I stedet blir jeg tatt igjen av gamle menn med treski og femtiåringer i kondomdress.

Det går ganske bra så lenge jeg holder meg i skisporet. Men hva gjør jeg egentlig når sporet plutselig slutter, og jeg ikke kan bremse? Jo, da går jeg på trynet. Jeg trodde i det minste det ville være problemfritt, helt til jeg tryna i skisporet og fikk følgende beskjed fra min mer skierfarne samboer, som inntil da hadde holdt seg til å gi meg råd om hvordan jeg skulle sparke fra og hvor mye bøy jeg burde ha i knærne: – Du burde heller prøve å falle litt mer bakover.

Så ikke nok med at jeg ikke kan svinge eller bremse. Jeg kan ikke tryne riktig engang.

Skigåing er ikke for amatører.

ski
Du kan si mye om teknikken, men stilen er upåklagelig. For the record så har jeg ikke tryna, men prøver å komme ned en bakke på tross av manglende bremseferdigheter.

Og hvor er egentlig dette Påskefjellet som alle mennesker reiser til i disse dager? Jeg prøvde å finne det på kartet, men hadde ikke særlig hell. Det er kanskje like greit, for der kommer det helt sikkert til å bli trangt om plassen.

Burgerbonanza

Det minner kanskje bittelitt om prostitusjon, å selge sjela si til noen som lever av å pushe kjøtt til det norske folk, men målet helliger middelet. For jeg elsker burgere og jeg elsker New York, og når en god fredagsmiddag potensielt kan ta deg til det store eplet, er det egentlig ikke noe å lure på. Jeg får vel kanskje ikke så mange husmorpoeng for å lage amerikansk junkfood, men coleslawen er i det minste laget fra bunn av, og det må jo telle for noe.

Jeg og samboer’n har kombinert mine ferdigheter på kjøkkenet med hans fotoferdigheter, min (litt trange) I♥NY t-skjorte og en liten Obama-anekdote og håper at det skal være suksess. I tillegg håper jeg på å få hjelp, fra venner og kjente, det norske folk og kanskje fra deg, til å stemme min burger helt til USA. Det kan du gjøre her, og det er fort gjort og gratis.

burger3_web

Og hvis du lurer på hva som ligger bak kreasjonen, kan jeg avsløre at det også er kjapt og enkelt:

  • Kjøttdeig klemt sammen med litt salt og pepper, pakket i bacon og stekt i ovnen en stund, så dandert med litt cheddarost.
  • Coleslaw, eller kålsalat, om du vil. Finstrimlet kål og gulerot blandet med ca en halv tube majones og et par spiseskjeer med eddik og et par med sukker.
  • Salat, tomat og løk. Små, hele pickles og løkringer (fra frysedisken) med bbq-saus.

Men hvis du er snill og stemmer, så kanskje jeg vil be deg på middag som takk? Det er bare en måte å finne ut av det på.

Snublefot

Det er glatt i Oslo for tida. Det betyr bare én ting: At jeg før eller siden kommer til å tryne på et eller annet fortau.

For det gjør jeg alltid. Kroppen min er som skapt for snubling. – Det er fordi du går så rart, sier samboer’n, men jeg vet ikke om det er hele sannheten. Jeg tror heller det er fordi jeg er litt løs i hengslene.

Og denne gangen ble det før. Boms, så lå jeg der, midt i krysset på St. Hanshaugen. Merkelig nok gjør det aldri vondt når jeg snubler, det er akkurat som om hjernen er såpass treig at den ikke rekker å skjønne noe før kroppen treffer asfalten. Det gjør at jeg lander som en geléklump, eller et korthus om du vil, med armer og bein i tilfeldige retninger, og min umiddelbare tanke er alltid: Her er det bare å komme seg på beina igjen så fort som mulig.

Jeg kan tåle den fysiske smerten, det er oppmerksomhet jeg prøver å unngå. Derfor reiser jeg meg umiddelbart og går videre som om ingenting skulle ha skjedd. Det ser sikkert veldig pussig ut, akkurat som om denne snublingen er noe dagligdags og lite å bry seg om. Det er den jo forsåvidt også. Og jeg har heldigvis til gode å snuble mens jeg bærer på noe sølbart.

Det finnes egentlig en enkel løsning på problemet. Men det store spørsmålet er bare hva som er flauest: Å falle på gata eller å gå med brodder som 24-åring.

Foreløpig foretrekker jeg snublingen.

Siste Instagram-snapshots

 

Kategorier

Arkiv

Besøkende