Og jeg åpner ikke. Ikke med mindre jeg vet hvem det er som ringer på.

Denne uka ringte det på døra mens jeg var hjemme alene. Jeg fortalte samboer’n om det da han kom hjem fra jobb, og håpet at han kunne gi meg noen trøstende ord. Han mente naturligvis at det ikke var noe farlig, og at det sikkert bare var noen som skulle selge lodd.

– De hadde ikke fått gjort noe med deg her inne allikevel, sa han for å berolige meg.

– Men de kunne lett drept meg her inne uten at noen hadde merka det, påstod jeg hardnakka, for å rettferdiggjøre min noe irrasjonelle angst for å åpne døra for harmløse loddselgere.

Men han vet akkurat hva han skal si for å få gjøre meg roligere: – Slapp av. Det er ingen som dreper noen i en endeleilighet allikevel, det er alt for mye innsyn.

Han kunne ha sagt: – Slapp av. Det er ingen som går rundt og ringer på dørene til folk og dreper dem.

Men neida.

Jeg bør heller være beroliget fordi vi bor i en endeleilighet. Naboen vegg i vegg ligger derimot ganske tynt an.

(Og ja, vi har sett endel på Dexter i det siste.)

I dag morges skjedde det nemlig igjen. Jeg hadde føna håret mitt i rundt et halvt minutt, da hårføneren takket for seg helt uten forvarsel. Det var akkurat som om noen hadde dratt ut kontakten. Jeg trykte febrilsk på alle knappene, (ok, begge knappene, det får være grenser for hvor fancy jeg skal prøve å framstille hårføneren min,) først etter tur, så alle på en gang. Ingenting skjedde. Jeg bøyde på ledningen. Ingenting skjedde. Jeg rista på den. Ingenting skjedde. Jeg bestemte meg for å la den hvile mens jeg pussa tenna for å se om det hjalp. Det gjorde det, men etter ytterligere et halvt minutt med føning kobla den ut igjen. Da ga jeg opp.

Det er ikke første gangen det skjer. Sist spurte jeg samboer’n (vi er et sånt par som bruker samme hårføner) om den hadde oppført seg pent da han brukte den.

– Den funka helt fint for meg, sa samboer’n fornøyd, og mente helt sikkert at det var jeg som hadde dårlig hårføner-karma. (Ikke det at jeg tror på karma.)

Så nå er jeg overbevist om at hårføneren hater meg. Kanskje det er den nye sveisen min? Kanskje den liker gutter bedre enn jenter? Kanskje den skjønner at jeg egentlig ikke liker den heller? For hårføning er kanskje den siste tingen jeg har lyst til å bruke tida mi på. Det er et nødvendig onde for å få håret tørt når man ikke har tid til å la det lufttørke. Dessuten er det bråkete, gjør at jeg brenner meg på ørene og litt skummelt, siden lyden overdøver eventuelle bakholdsangrep. (Jeg er egentlig litt redd for å føne håret når jeg er alene hjemme, men det vil jeg naturligvis aldri innrømme offentlig.)

Nå er jeg redd at dette anstrengte forholdet skal koste meg livet. For å gå ut med fuktig hår på en solfylt septemberdag er én ting, å gå ut med fuktig hår en isende desemberdag er noe helt annet. Det kan bli fatalt.

Er ødelagt hårføner en god nok unnskyldning for å bli hjemme fra jobben?

Mange tusen osloboere tok turen ut i høstmørket i går, og stemningen lar seg best beskrive visuelt.

(Her kan du se Joakims bilder fra 2009.)

Jeg foreslo oter, mens samboer’n foreslo mink. Han, som har feriert her hver sommer siden han var liten, hadde naturligvis rett.

Han søkte dermed opp mink på Wikipedia og kunne informere om at minken ble innført i Norge i 1927, at den er uønsket i norsk natur, og at den får 1-8 unger.

– Tenk hvis den kommer svømmende med alle de åtte ungene, da! sa samboer’n entusiastisk, og så antakeligvis for seg gode fotomuligheter.

De neste dagene hadde vi telelinsa i umiddelbar nærhet – bortsett fra de gangene vi faktisk så minken igjen. En dag jeg satt alene på brygga, mens samboer’n skulle hente noe i garasjen, sto plutselig minken bare noen meter foran meg. Da jeg veivet frenetisk med armene for å få samboer’n til å hente kameraet, forsvant den over til naboen og ut av syne. Igjen.

Men da jeg gikk ut på verandaen den morgenen vi skulle reise hjem, så jeg den svarte, tynne skikkelsen nok en gang gli gjennom vannet. Og denne gangen var jeg forberedt. Så når den var på vei tilbake fra sin lille svømmetur, sto jeg klar for å forevige den en gang for alle.

Men hvor mange minker var det egentlig…?

Jeg så først bare en...

...men så kom det en til....

...og en til....og enda en til! Den ene minken vi hadde sett, hadde tydeligvis slektninger vi ikke visste om.

Hallo der!

Det er mulig de er uønskede i norsk natur, men de er rimelig søte allikevel!

Møt familien Mink!

På tide å komme seg videre.

Og så var de ute av syne igjen.

Alt dette mens samboer’n lå og sov i andre etasje og gikk glipp av hele opptrinnet. Heldigvis kan jeg også være rask på avtrekker’n når det trengs.

Foreløpig har jeg ikke prøvd å tørke verken hatt, lasso eller støvler i den, og jeg vet ikke om jeg tør, heller. Men det må jo være det produsenten mener?

Samboer’n har begynt å henge opp postmoderne kunst på veggene.

Det er mye billigere enn ordentlig kunst, og kan også være mye bedre, hvis du har god fantasi.

I et forsøk på å prøve å få stueplanta til å trives litt bedre, satt jeg den ut på balkongen. Da ble den solbrent.

Nå er jeg litt engstelig for at den kan få bladkreft. Hvor høy solfaktor trenger egentlig ei stueplante?

Men i går skjedde det igjen. Ikke bare en, men to ganger. I Oslo. På 17. mai.

Jeg og samboer’n sto tilfeldigvis i enden av Karl Johan og skuet opp mot slottet, der kongen & co akkurat hadde takket for seg etter et 3,5 timers vinkemaraton. Vi sto og så på alle folkene og bunadene og flaggene da et ektepar kommer bort til oss og mannen spør om han kan ta bilde av kona si sammen med oss. Vi kunne jo ikke si noe annet enn ja, og plutselig sto vi der: Samboer’n, jeg og ei dame med røtter ved sydligere breddegrader, som smilte og så i kameraet.

Og det går ikke så veldig mange minutter før det skjer igjen. – Can we take a picture with you? smilte de asiatiske damene, og så sto vi der igjen, smilende og litt lattermilde.

Snart henger vi i glass og ramme på en stuevegg i Tokyo.

Det var nok en bunadgreie. Men den dagen hovedstaden mysset av bunadkledde nordmenn, plukket de min ut av mengden. Det har nok sammenheng med at jeg (og dette er min helt upatriotiske mening) har en av landets fineste bunader, nemlig Øst-Telemark-bunaden. Det hjalp nok også litt at jeg hadde satt opp håret i fletter (eller “kjerringsveis”, som samboer’n så diplomatisk kalte det). Jeg så rett og slett så nasjonalromantisk ut at jeg nesten var klipt ut av en norgesreklame. Og at slottet lå i bakgrunnen, gjorde nok motivet enda mer postkortperfekt. Særlig mer norsk blir det vel ikke, selv ikke på 17. mai.

Nå vurderer samboer’n å begynne å tjene penger på å leie meg ut som fotoobjekt.

– Hvor ble det egentlig av den edderkoppen? spurte samboer’n plutselig i går kveld, og på et blunk hadde han fått oss begge til å saumfare leiligheten på jakt etter den fem centimeter store krabaten med åtte bein som hadde sittet på veggen i stua vår tidligere på kvelden.

Vi fant den ikke.

Men da jeg la meg under dyna igjen, vel vitende om at den i hvert fall ikke befant seg et sted vi kunne se den (akkurat som om det er så innmari betryggende) syns jeg at jeg kjente det krype og kravle overalt. Og da jeg våknet i dag, kom jeg på at mennesker visstnok spiser åtte edderkopper i søvne i løpet av livet. Det skal bare være tull, men man vet jo aldri. Og vi har fortsatt ikke sett noe til edderkoppen.

Men jeg fant den igjen på nettet. Vår lille gjest var en stor husedderkopp, og vi har hatt besøk av en lignende type før (eller kanskje det var samme edderkoppen, siden de visstnok kan bli 7-8 år gamle). Folkehelseinstituttet kan for øvrig melde at husedderkoppen ikke er farlig, selv om den er svær, faktisk stor nok til at folk ringer inn og lurer på hva de skal gjøre med den, men jeg blir ikke så veldig beroliget når jeg leser videre: «Hvis man er så uheldig å bli bitt, så er bittet beskrevet som smertefullt, og man får en nummen følelse i fingren som gir seg etter ca. to timer.» Da er det ikke så veldig beroligende at de «aldri vil angripe uprovosert,» for hvordan provoserer man egentlig en edderkopp?

Det skal visst ikke være så lett å slå dem ihjel, siden de er så raske, men hvis de slipper unna vil den «søke ut neste natt og fortsette sin vandring. Om den ikke kommer ut av seg selv, vil den etter hvert tørke ut og dø.» Så jeg vinner vel uansett.

Med mindre jeg har spist den opp i løpet av natta.

«The home is where the heart is» heter det jo, men noen ganger kan det ta litt tid å flytte hjertet. Særlig når hjertet må flytte ut før du gjør det selv.

Vi skal nemlig selge leiligheten, og derfor ser den nå ut som om den har kommet rett ut av esken. Det er nesten som om ingen har bodd der før. Jeg og samboer’n er flytta ut, selv om vi fremdeles bor der noen uker til.

Det er ingenting som minner om alle som har spist ved kjøkkenbordet vårt.

Ingen spor etter alle gangene jeg har sovnet på sofaen foran tven.

Ingenting er igjen etter alle kakene som er bakt på kjøkkenbenken.

Det er lite som minner om alle tekstene som er skrevet ved pulten, med Rockefår som inspirasjonskilde og myndig overvåker.

Kjøleskapet vitner ikke lenger om steder vi har vært og mennesker vi bryr oss om.

Nå ser alt ut som en boligkatalog.

Det kan virke som om folk som kjøper leilighet, verken vasker seg, kaster søppel, spiser, bruker strøm eller går på do. Leiligheten vår er så tom at det er ekko, og så ribbet for ting at den kunne ha tilhørt hvem som helst. Alt som kan minne om de årene vi har bodd der, er ryddet bort.

Og det er sånn det må være. For ingen som vil kjøpe andres minner, de vil skape sine egne. En leilighet er jo bare en ting. Det er menneskene som bor der, som gjør det til et hjem. Og snart bor ikke vi der lenger.

Så kanskje kan det som har vært et hjem for oss, bli et hjem for deg? Du kan sjekke ut leiligheten på Finn.no.

I Brussel er det en liten gutt som tisser som er den største attraksjonen. Det vil si, rent fysisk er vel Manneken Pis en av de minste attraksjonene med sine beskjedne 61 cm, (mye mindre enn du tenker deg på forhånd) men det er her turistene flokker seg. Jeg vet det fordi jeg har gjort det selv.

Manneken Pis er egentlig ikke så mye å skryte av. Selv om det er mange teorier til hvorfor den lille gutten står og tisser. Noen mener at skulpturen ble gitt av en far som mistet sønnen sin i byen. Da innbyggerne hjalp han å finne ham, sto han og tisset på et hushjørne, og faren ble så glad at han sjenket byen et portrett av sønnen. En annen historie sier at gutten var en spion som tisset på en brennende lunte, og reddet Brussel fra et bombeangrep. Eller det kan bare være at skulptøren syns det var morsomt med en gutt som tisser.

Men det stopper ikke der. For siden Manneken Pis tiltrekker seg horder av turister, har Brussel sett sitt snitt til å tjene litt penger på tisseturisme. Tanken var vel at hvis en tissende statue ble en attraksjon, måtte vel andre tissende statuer fungere på samme måten. 1985 kom derfor Janneke Pis, det kvinnelige motstykket til Manneken.

I utgangspunktet er jeg ikke så veldig interessert i tissende statuer, men når man er i utlandet, er det lett å bli revet med. Hadde det bare vært en av dem, er det ikke sikkert at jeg hadde blitt like ivrig, men når du har sett en og vet at det finnes flere, har du ikke noe annet valg enn å oppspore de andre også. Jeg og samboer’n brukte flere forsøk før vi fant Janneke Pis. Den er mer bortgjemt enn Manneken og sikret bak et kraftig gitter. Når vi endelig fant den, syns vi egentlig at det var litt ekkel. Men er man tisseturist, så er man tisseturist. Og da vi fant ut at det var enda en tissestatue, hadde vi ikke noe annet valg enn å prøve å finne den siste også.

Når man har en gutt og ei jente som tisser, hva mangler man da? Jo, naturligvis en hund! Zinneke Pis er fra 1998 og står helt ubevoktet og tisser på et gatehjørne. Dette er tissestatuen for viderekommende, siden den er vanskeligst å finne, spesielt fordi du ikke kan følge en gjeng med andre turister som også er på vei dit. Hit kommer bare de virkelig dedikerte tisseturistene, selv om dette kanskje er den kuleste av de tre skulpturene.

Zinneke Pis er relativt ny, og det får opp håpet om at det i framtida kanskje kan komme flere nye tilvekster til Brussels tisseskulpturflora. Hva med en tissende hest? En tissende ku? En tissende rotte? Eller litt mer vågalt: En tissende mann?

En ting er i hvert fall sikkert: Når du er ferdig med denne runden, har du mest lyst til å finne en do.

Dame: Kan jeg spørre deg om noe?

Jeg: Ja…?

Dame: Kan jeg kjøpe solbrillene dine for hundre kroner?

Jeg: Nei.

Dame: Føkk ass!

Det er godt å være tilbake i Oslo.