AneRikke.com

Det er rart hvordan små ting som tilsynelatende er for spesielt interesserte, blir verdenskjente turistattraksjoner. Som for eksempel Sinnataggen. Selv om Vigelandsparken inneholder over 200 skulpturer, er det en liten, sinna gutt som står litt bortgjemt bak noen større skulpturer som er mest berømt. Jeg lurer veldig på hvordan det har blitt sånn.

I Brussel er det en liten gutt som tisser som er den største attraksjonen. Det vil si, rent fysisk er vel Manneken Pis en av de minste attraksjonene med sine beskjedne 61 cm, (mye mindre enn du tenker deg på forhånd) men det er her turistene flokker seg. Jeg vet det fordi jeg har gjort det selv.

Manneken Pis er egentlig ikke så mye å skryte av. Selv om det er mange teorier til hvorfor den lille gutten står og tisser. Noen mener at skulpturen ble gitt av en far som mistet sønnen sin i byen. Da innbyggerne hjalp han å finne ham, sto han og tisset på et hushjørne, og faren ble så glad at han sjenket byen et portrett av sønnen. En annen historie sier at gutten var en spion som tisset på en brennende lunte, og reddet Brussel fra et bombeangrep. Eller det kan bare være at skulptøren syns det var morsomt med en gutt som tisser.

Men det stopper ikke der. For siden Manneken Pis tiltrekker seg horder av turister, har Brussel sett sitt snitt til å tjene litt penger på tisseturisme. Tanken var vel at hvis en tissende statue ble en attraksjon, måtte vel andre tissende statuer fungere på samme måten. 1985 kom derfor Janneke Pis, det kvinnelige motstykket til Manneken.

I utgangspunktet er jeg ikke så veldig interessert i tissende statuer, men når man er i utlandet, er det lett å bli revet med. Hadde det bare vært en av dem, er det ikke sikkert at jeg hadde blitt like ivrig, men når du har sett en og vet at det finnes flere, har du ikke noe annet valg enn å oppspore de andre også. Jeg og samboer’n brukte flere forsøk før vi fant Janneke Pis. Den er mer bortgjemt enn Manneken og sikret bak et kraftig gitter. Når vi endelig fant den, syns vi egentlig at det var litt ekkel. Men er man tisseturist, så er man tisseturist. Og da vi fant ut at det var enda en tissestatue, hadde vi ikke noe annet valg enn å prøve å finne den siste også.

Når man har en gutt og ei jente som tisser, hva mangler man da? Jo, naturligvis en hund! Zinneke Pis er fra 1998 og står helt ubevoktet og tisser på et gatehjørne. Dette er tissestatuen for viderekommende, siden den er vanskeligst å finne, spesielt fordi du ikke kan følge en gjeng med andre turister som også er på vei dit. Hit kommer bare de virkelig dedikerte tisseturistene, selv om dette kanskje er den kuleste av de tre skulpturene.

Zinneke Pis er relativt ny, og det får opp håpet om at det i framtida kanskje kan komme flere nye tilvekster til Brussels tisseskulpturflora. Hva med en tissende hest? En tissende ku? En tissende rotte? Eller litt mer vågalt: En tissende mann?

En ting er i hvert fall sikkert: Når du er ferdig med denne runden, har du mest lyst til å finne en do.

Etter noen dager i Amsterdam, en by med enten horer eller hasj på annethvert gatehjørne, skulle du tro at det å komme tilbake til Oslo ville være å returnere til roen og freden. Men det er i Oslo de merkelige tinga skjer, ikke i utlandet. Da samboer’n og jeg gikk en tur nedover mot sentrum i går, ble vi stoppet på gata av ei litt sliten dame som verken skulle spørre om småpenger eller veien.

Dame: Kan jeg spørre deg om noe?

Jeg: Ja…?

Dame: Kan jeg kjøpe solbrillene dine for hundre kroner?

Jeg: Nei.

Dame: Føkk ass!

Det er godt å være tilbake i Oslo.

Noen ganger befinner du deg plutselig i begivenhetenes sentrum ved en tilfeldighet. Som da jeg og samboer’n snubla over monteringen av et blomsterteppe på Grand Place i Brussel. Enda mer tilfeldig var det at vi fikk se et tv-innslag på TV Brussel på hotellrommet fra nettopp denne blomsterseansen, der vi helt uten hensikt hadde klart å snike oss med på bildet.

De veldig interesserte kan se hele innslaget på Youtube. Vi dukker opp rundt 1.21.

Det er mye jeg liker ved konseptet skitur: Kakao, kvikklunsj, appelsiner, sol, natur, frisk luft og blide mennesker. Problemet er at jeg ikke er så veldig god på det mest essensielle hva skitur angår: Selve skigåingen.

Å kalle meg en danske i skiløypa ville vært en grov fornærmelse mot våre naboer i sør. Jeg er nemlig veldig langt under det nivået. Det vil si, skigåingen går veldig fint så lenge jeg går rett fram på flatmark. Problemet er at jeg ikke kan verken svinge eller bremse, noe som kan være nyttige ferdigheter å ha med seg i skiløypa.

Er det lov å håpe på en bitteliten snøstorm i påska? Det er nemlig veldig koselig å spille spill foran peisen mens vinden uler rundt hushjørnene. Og det er egentlig koselig å gå på ski også, hvis jeg bare hadde fått det til ordentlig. For jeg vil veldig gjerne være født med ski på beina og suse gjennom løypene med rød nikkers og roser i kinna. I stedet blir jeg tatt igjen av gamle menn med treski og femtiåringer i kondomdress.

Det går ganske bra så lenge jeg holder meg i skisporet. Men hva gjør jeg egentlig når sporet plutselig slutter, og jeg ikke kan bremse? Jo, da går jeg på trynet. Jeg trodde i det minste det ville være problemfritt, helt til jeg tryna i skisporet og fikk følgende beskjed fra min mer skierfarne samboer, som inntil da hadde holdt seg til å gi meg råd om hvordan jeg skulle sparke fra og hvor mye bøy jeg burde ha i knærne: – Du burde heller prøve å falle litt mer bakover.

Så ikke nok med at jeg ikke kan svinge eller bremse. Jeg kan ikke tryne riktig engang.

Skigåing er ikke for amatører.

Og hvor er egentlig dette Påskefjellet som alle mennesker reiser til i disse dager? Jeg prøvde å finne det på kartet, men hadde ikke særlig hell. Det er kanskje like greit, for der kommer det helt sikkert til å bli trangt om plassen.

Det minner kanskje bittelitt om prostitusjon, å selge sjela si til noen som lever av å pushe kjøtt til det norske folk, men målet helliger middelet. For jeg elsker burgere og jeg elsker New York, og når en god fredagsmiddag potensielt kan ta deg til det store eplet, er det egentlig ikke noe å lure på. Jeg får vel kanskje ikke så mange husmorpoeng for å lage amerikansk junkfood, men coleslawen er i det minste laget fra bunn av, og det må jo telle for noe.

Jeg og samboer’n har kombinert mine ferdigheter på kjøkkenet med hans fotoferdigheter, min (litt trange) I♥NY t-skjorte og en liten Obama-anekdote og håper at det skal være suksess. I tillegg håper jeg på å få hjelp, fra venner og kjente, det norske folk og kanskje fra deg, til å stemme min burger helt til USA. Det kan du gjøre her, og det er fort gjort og gratis.

Og hvis du lurer på hva som ligger bak kreasjonen, kan jeg avsløre at det også er kjapt og enkelt:

• Kjøttdeig klemt sammen med litt salt og pepper, pakket i bacon og stekt i ovnen en stund, så dandert med litt cheddarost.
• Coleslaw, eller kålsalat, om du vil. Finstrimlet kål og gulerot blandet med ca en halv tube majones og et par spiseskjeer med eddik og et par med sukker.
• Salat, tomat og løk. Små, hele pickles og løkringer (fra frysedisken) med bbq-saus.

Men hvis du er snill og stemmer, så kanskje jeg vil be deg på middag som takk? Det er bare en måte å finne ut av det på.

Det er glatt i Oslo for tida. Det betyr bare én ting: At jeg før eller siden kommer til å tryne på et eller annet fortau.

For det gjør jeg alltid. Kroppen min er som skapt for snubling. – Det er fordi du går så rart, sier samboer’n, men jeg vet ikke om det er hele sannheten. Jeg tror heller det er fordi jeg er litt løs i hengslene.

Og denne gangen ble det før. Boms, så lå jeg der, midt i krysset på St. Hanshaugen. Merkelig nok gjør det aldri vondt når jeg snubler, det er akkurat som om hjernen er såpass treig at den ikke rekker å skjønne noe før kroppen treffer asfalten. Det gjør at jeg lander som en geléklump, eller et korthus om du vil, med armer og bein i tilfeldige retninger, og min umiddelbare tanke er alltid: Her er det bare å komme seg på beina igjen så fort som mulig.

Jeg kan tåle den fysiske smerten, det er oppmerksomhet jeg prøver å unngå. Derfor reiser jeg meg umiddelbart og går videre som om ingenting skulle ha skjedd. Det ser sikkert veldig pussig ut, akkurat som om denne snublingen er noe dagligdags og lite å bry seg om. Det er den jo forsåvidt også. Og jeg har heldigvis til gode å snuble mens jeg bærer på noe sølbart.

Det finnes egentlig en enkel løsning på problemet. Men det store spørsmålet er bare hva som er flauest: Å falle på gata eller å gå med brodder som 24-åring.

Foreløpig foretrekker jeg snublingen.

Jeg har aldri hatt grønne fingre. De plantene som skal overleve i mitt nærvær må tåle lite vann og store forglemmelser. Og siden samboer’n er av samme art, har vi satset hardt på grønne planter, de trenger tross alt ikke så mye stell som blomstrende planter med primadonnanykker.

Vi trodde vi hadde funnet drømmeplanta. Den grønne ranken som er plassert midt i stua, ser nemlig ut til å stortrives. Den vokser og vokser, uten at vi har gjort noe som helst for å oppmuntre den til det. I begynnelsen var det sjarmerende, nå begynner det å nærme seg et problem.

For den vokser i rekordfart, som om den skulle ha falt i styrkedrikkgryta sammen med Obelix, og ikke vet jeg hvordan den klarer det, for den får knapt nok vann. Hvor tar det byggematerialene fra? Og har den noensinne tenkt til å bremse farten?

Hvis den fortsetter i dette tempoet, må vi snart bytte leilighet, for det er snart ikke flere vegger igjen den kan vokse på. Og det som i begynnelsen var veldig fascinerende, begynner nå å bli litt skremmende.

Jeg er redd planta prøver å ta over verden. Og jeg vet ikke en gang hva monsteret heter.

Men etter litt kreativ nettsøking, har jeg funnet ut at plantas navn er Gullranke, og at den visstnok er “planten for dem som ikke har grønne fingre.” Tenkte jeg det ikke. Ifølge Statens fagskole for gartnere og blomsterdekoratører trives denne planta så og si overalt og tåler mye vanskjøtsel. Men jeg må innrømme at det var informasjonen i parantes som gjorde meg alvorlig bekymra: Gullranken kan bli 20-30 år!

Ikke nok med at den invaderer leiligheten, jeg kommer antakeligvis til å måtte leve med den i nesten 30 år til. 30 år med en plante som stadig krever større plass og som formerer seg selv på et mystisk og skremmende utenomjordisk vis. Det er greit å leve på luft og kjærlighet, men å vokse tre meter i året kun på luft og vann – det kan umulig være naturlig.

Gullranke burde komme med en advarsel på potta.

Har du lagt merke til hvordan brudepar alltid ligner på hverandre? I det siste har jeg blitt veldig fascinert av brudebildene i avisa, fordi det så å si uten unntak er sånn at bruden og brudgommen ligner hverandre av utseende. Det er veldig merkelig, eller kanskje er det ikke det, men det er altså sånn at de pene gifter seg med de pene, de tynne med de tynne og de tatoverte med de tatoverte.

Mamma kaller dette for ektesveipen. Ektesveipen er en synlig likhet mellom et par, altså at mann og kone er like og at det er et tegn på at de passer sammen. Det er visstnok noe det er viktig å se etter når man velger partner. Og det virker som om det er noe de fleste gjør, selv om det muligens er ubevisst.

Så er det kanskje noe i det amerikanske uttrykket “she’s out of my league”, at noen potensielle partnere rett og slett er for gode for min standard. Like barn leker tydeligvis best, men det er ikke nok med at de har like interesser og personlighet, de ligner hverandre fysisk også. Forskning viser at de fleste av oss velger en partner på samme alder, med samme intelligens, av samme rase, fra lik sosial klasse og med omtrent lik utdannelse og religion, men hvorfor velger vi noen som ligner på oss selv av utseende? Eller er det kanskje sånn at man automatisk begynner å ligne på de man omgås mye?

For å illustrere dette har jeg søkt opp noen tilfeldige brudebilder på Flickr, og det var ikke akkurat vanskelig å finne eksempler på nygifte par som lignet på hverandre (noen har til og med samme hårsveis!). For tynne gifter seg ikke med tjukke, de velstelte gifter seg ikke med noen sjuskete og de som er veldig pene, finner seg som regel en partner som er over gjennomsnittet pen.

Foto: Chris Palmer/Creative commons

Foto: Joe Carroll/Creative commons

Foto: Toby Bochan/Creative commons

Foto: Gezelle Rivera/Creative commons

Foto: David Clow/Creative commons

Foto: Stacy Lynn Baum/Creative commons

Det er ingen av disse brudgommene som kunne ha giftet seg med noen av de andre brudene, og det eneste unntaket jeg kan komme på til denne uskrevne regelen er eldre menn som importerer unge koner fra Thailand.

Samtidig gjør det meg litt nervøs for at jeg og samboer’n ikke ligner nok på hverandre. Der har dere nok svaret på hvorfor vi ikke er gift.

10 teorier om hvorfor bloggen min plutselig ble en bildeblogg:

1. Et bilde sier mer enn tusen ord.
2. Du har bare et visst antall ord du kan bruke i løpet av et år, og kvota mi gikk tom.
3. Når man skriver på jobben, kan man ikke skrive hjemme.
4. Skrivesperre.
5. Jeg har mista trua på at pennen er mektigere enn sverdet.
6. Jeg prøver å gå samboer’n i næringa.
7. Når man får se teksten sin på avispapir, virker blogginnlegg ganske meningsløse.
8. Tastaturet mitt sluttet å virke, men det gjorde ikke kameraet.
9. Latskap.
10. Jeg prøver å tilpasse bloggen for alle, også analfabeter.

Sannheten? Alt er like sannsynlig eller usannsynlig. Men fra nå av skal jeg prøve å ta ordet tilbake.

Jeg er av typen som aldri blir brun, og som aldri heller prøver noe særlig på å bli det. Da kom hjem igjen etter å ha tilbragt fire uker i tropisk klima omtrent midt på ekvator, var svigerfar ti ganger brunere enn meg. Og med en samboer med latin-amerikanske aner, kommer jeg til å virke som et laken uansett hvor brun jeg måtte bli. Det er ikke engang verdt forsøket å sole seg.

Og selv om gatene flommer over av brune mennesker, trives jeg i mitt hvite skall, hadde det ikke vært for at alle hele tiden skal påpeke hvor hvit jeg egentlig er. For ja, jeg er hvit, men det er jommen meg meningen også!

Da jeg leste kvinnebladene i Malaysia og Singapore, innså jeg at vi alle strever etter det vi ikke kan få. For mens våre blader er fylt med annonser for spray-tan og selvbruning, har de asiatiske bladene side etter side med reklame for blekemiddel til huden. Jeg skjønte plutselig at mens jeg kastet misunnelige blikk på lokalbefolkningens gyldenbrune hud, kastet de et like misunnelig blikk på min melkehvite. Og mens vi smører oss med krem for å bli brune, smører de seg med krem for å bli hvite. Hvorfor kan vi ikke bare være fornøyde med den huden vi har?

Jeg er hvit, kaukasoid om du vil, og det er nok en grunn til det. Jeg kan ikke bli nøttebrun, og hvorfor skal jeg da bruke mye tid og energi på å prøve? Er jeg bleik, sier du? Ja, det er ikke så rart, jeg er nemlig født sånn. Og jeg gidder ikke bruke masse penger på å la meg spraymale brun, for å prøve å være noe jeg ikke er. Det er rart hvordan vi i samfunnet ellers bruker mye energi på å fortelle folk at hvilken hudfarge du har ikke spiller noen rolle, mens ingen bryr seg om at skjønnhetsindustrien insisterer på det motsatte.

Noen har bestemt at skjønnhet skal være uoppnåelig. Jeg venter fortsatt på den dagen det blir ansett som vakkert med hårete legger, buskete øyenbryn og celulitter. Inntil da skal jeg i det minste bære blekheten min med stolthet.

Uansett er jo Scarlett Johansson og Nicole Kidman ganske blekpene, er de ikke?