Aftenpostens reisesider har hver lørdag en spalte der de spør kjente nordmenn om deres reisefavoritter. Et av de faste spørsmålene er “London eller Berlin?” og hvis dette var en konkurranse mellom de to europeiske storbyene, ville Berlin vunnet overleget. Nesten alle velger Berlin, og jeg, som inntil nylig var Berlin-jomfru, har alltid stusset over det.

London havner nemlig veldig høyt, om ikke helt øverst, på lista over mine favorittbyer. Jeg kan ikke helt sette ord på hva det er, men det er noe med stemningen, menneskene, bygningene, atmosfæren og lyset i London. Og siden Berlin stadig vinner over denne fantastiske byen, var det ingen vei utenom. Jeg måtte finne ut hva det er med Berlin.

Og etter en liten uke med currywurst og dönerkebab, Unter den Linden og Karl Marx Allé, Brandenburger Tor, Berlinmuren og Riksdagen, møte med isbjørnen Knut, Potsdamer Platz og Alexanderplatz og 1,5 mil i snitt til fots daglig, ser jeg sjarmen. Etter å ha sett tyske 16-åringer drikke øl sammen med læreren sin og damer på over 70 kysse hverandre på t-banen, skjønner jeg at Berlin er noe for seg selv.

Ifølge guideboka er Berlin som en levende historiebok. Det stemmer forsåvidt, men jeg tror jeg hadde fått enda bedre utbytte av den levende historieboka, dersom jeg hadde memorert det som sto i den “døde” utgaven litt bedre. For hvordan var det egentlig med denne berlinmuren? Og DDR og Stasi og andre verdenskrig og alt det andre? Jeg husker ikke helt, og selv om jeg klarer å lese meg litt opp underveis, er det nok mye som går tapt som jeg kunne ha fått med meg hvis ikke jeg var så god til å glemme det jeg har lært. Og hvis jeg hadde brukt tysktimene på ungdomskolen til noe annet enn å pugge preposisjoner som styrer dativ, hadde jeg kanskje kunnet snakket med noen av disse tyskerne også. Jeg anbefaler en obligatorisk dannelsesreise i de viktigste byene i Europa tidlig på ungdomskolen en gang. Det hadde nok hjulpet på motivasjonen til språk- og historieundervisningen.

Hvis det var jeg som ble intervjuet i Aftenposten og fikk spørsmålet “London eller Berlin?”, vet jeg ikke hva jeg ville valgt. Selv om jeg ikke er helt overbevist om at Berlin er bedre enn London, er de i hvert fall ikke langt unna å være likeverdige. Det er noe med den avslappede stemningen, historien og arkitekturen, som gjør det vanskelig å velge en favoritt blant de to.

Kanskje jeg kunne svart New York?