Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde en ordentlig dialekt. En skikkelig innbarka dialekt som umiddelbart kunne stadfeste en gang for alle hvor i landet jeg kommer fra. Det er så greit med bergensere og trøndere, de trenger ingen videre introduksjon. Så fort de åpner kjeften vet alle hvor de kommer fra. Jeg høres derimot ut som en forvirra østlending (noe jeg forsåvidt også er…)

Etter at jeg flyttet til Oslo har jeg (ubevisst) moderert språket mitt veldig. Min småbrede bambleslang har utviklet seg i til et Oslomål-light, lett krydret med brede l-er og a-endelser. Jeg er rett og slett litt språkforvirra! Ær-endelsene forsvinner som dugg for sola (du vet, bilær og båtær), jeg slutter å si spennans og brukans og jeg har til og med tatt meg selv i å si hund (alle vet jo at det heter bikkje!) Jeg trenger seriøs hjelp fra en Team Antonsen-logoped!

Problemet er egentlig at bambledialekten bare er en kvasi-dialekt. Jeg kunne selvfølgelig tydd til den fryktelige grenlandsdialekten, men så desperat har jeg virkelig ikke blitt ennå. Så resultatet har blitt en salig sammenblanding av er-endelser og æljær, fævvlær, maule og høll (med skikkelig bred l!) Disse ordene skal Oslofiffen aldri greie å riste av meg (med mindre John G. Bernander ansetter meg og presser på meg noen syke språkregler). Det verste er at jeg nesten er flau over penpreiket mitt når jeg kommer hjem til Bamble. Derfor pleier jeg å skylde på jobben. (Og kanskje litt på overnevnte sjefsoverhode.)

Og når noen spør meg hvor jeg kommer fra, pleier jeg å si Porsgrunn. Ikke fordi jeg er flau over at jeg kommer fra Bamble (jeg kommer aldri til å klare å juge meg unna det uansett), men fordi ingen vet hvor Bamble er. For her i hovedstaden har jeg fått følgende respons på svaret mitt:
- Å Porsgrunn ja. Er ikke det i nærheten av Moss?