Aldri si aldri

En gang i tiden sa jeg at jeg i hvert fall ikke skulle flytte til Oslo for å studere. Se hvor jeg bor nå.

Jeg har alltid sagt at jeg i hvert fall aldri skal bli lærer. Gjett hva jeg driver med nå.

Det er ikke så mange månedene siden jeg sa at jeg i hvert fall ikke ville bli frilanser. Nå er det jobben min.

Det virker som om jeg ender opp med å gjøre akkurat det jeg mest hardnakka har påstått at jeg skal holde meg unna. Så nå angrer jeg litt på at jeg har sagt at jeg aldri skal jobbe i Se og Hør.

Bysommer

Etter noen dager i Amsterdam, en by med enten horer eller hasj på annethvert gatehjørne, skulle du tro at det å komme tilbake til Oslo ville være å returnere til roen og freden. Men det er i Oslo de merkelige tinga skjer, ikke i utlandet. Da samboer’n og jeg gikk en tur nedover mot sentrum i går, ble vi stoppet på gata av ei litt sliten dame som verken skulle spørre om småpenger eller veien.

Dame: Kan jeg spørre deg om noe?

Jeg: Ja…?

Dame: Kan jeg kjøpe solbrillene dine for hundre kroner?

Jeg: Nei.

Dame: Føkk ass!

Det er godt å være tilbake i Oslo.

Se opp!

Jeg våknet i natt av et underlig drønn, og i et lite øyeblikk trodde jeg at det enten måtte være tordenvær eller verdens undergang. Det var ingen av delene, men derimot bygårdens oppsamlede snø- og islager som bestemte seg for å komme dundrende ned fra taket akkurat da de fleste beboerne akkurat hadde forsvunnet inn i sin søteste søvn. Det var kanskje like greit, for alternativet ville vært at det kom dundrende ned når alle beboerne var på vei ut av døra om morgenen, og det kunne ha blitt skikkelig stygt.

Jeg ble advart mot både voldtektsmenn, lommetyver, narkotika og kebab, men at Oslo blir en dødsfelle hver eneste vår, var det ingen som fortalte meg før jeg flyttet til hovedstaden for snart seks år siden. For mens de andre farene er relativt enkle å styre unna, er det umulig å la være å utsette seg for faren for å få en isblokk i fleisen så fort du stikker hodet utenfor døra nå for tida. Isen truer på hvert eneste hustak, og det er et under at jeg fortsatt er i live.

Jeg kan naturligvis tråle gatene med blikket konstant festet på taket over meg, men jeg risikerer da veldig mye annet:

  1. Å få isklumpen i ansiktet i stedet for i hodet, og jeg er usikker på om det er en fordel.
  2. Å bli påkjørt av en bil jeg ikke så, fordi jeg hadde blikket rettet opp i stedet for rett fram.
  3. Kollidere med noen andre fotgjengere jeg ikke ser.
  4. Snuble i noe og gå på trynet.

Disse scenarioene er kanskje å fortrekke framfor å få en 50 kilos isblokk i hodet, men jeg tror heller jeg helgarderer og gjør det eneste som i hvert fall er 100% sikkert:

Holder meg innendørs.

Snublefot

Det er glatt i Oslo for tida. Det betyr bare én ting: At jeg før eller siden kommer til å tryne på et eller annet fortau.

For det gjør jeg alltid. Kroppen min er som skapt for snubling. – Det er fordi du går så rart, sier samboer’n, men jeg vet ikke om det er hele sannheten. Jeg tror heller det er fordi jeg er litt løs i hengslene.

Og denne gangen ble det før. Boms, så lå jeg der, midt i krysset på St. Hanshaugen. Merkelig nok gjør det aldri vondt når jeg snubler, det er akkurat som om hjernen er såpass treig at den ikke rekker å skjønne noe før kroppen treffer asfalten. Det gjør at jeg lander som en geléklump, eller et korthus om du vil, med armer og bein i tilfeldige retninger, og min umiddelbare tanke er alltid: Her er det bare å komme seg på beina igjen så fort som mulig.

Jeg kan tåle den fysiske smerten, det er oppmerksomhet jeg prøver å unngå. Derfor reiser jeg meg umiddelbart og går videre som om ingenting skulle ha skjedd. Det ser sikkert veldig pussig ut, akkurat som om denne snublingen er noe dagligdags og lite å bry seg om. Det er den jo forsåvidt også. Og jeg har heldigvis til gode å snuble mens jeg bærer på noe sølbart.

Det finnes egentlig en enkel løsning på problemet. Men det store spørsmålet er bare hva som er flauest: Å falle på gata eller å gå med brodder som 24-åring.

Foreløpig foretrekker jeg snublingen.

Helt crazy ananas

ananas

På Ultra på Alna har de både telefonerende og glefsende ananas.

Ich bin ein bambling

Noen ganger gjør jeg litt nerdete ting. Som å surfe på Språkrådets hjemmesider. Det gjorde jeg her om dagen og kom over noe veldig morsomt: En liste over hva alle mulige innbyggere på små og store steder i Norge kan kalles. Ganske nyttig hvis man møter på et menneske fra Borge i Nordland og ikke vet hva man skal kalle ham. (Det korrekte er en borgfjerding, i motseting til en borgesokning, som er fra Borge i Østfold).

At jeg er bambling, visste jeg forsåvidt fra før, men ifølge Språkrådet er den stumme b-en valgfri, noe som forsåvidt stemmer godt i mitt tilfelle (Stum b er uansett en uting, og jeg støtter Språkrådet i denne anbefalingen. I hvilke andre tilfeller har du egentlig kommet borti en stum b?)

Men det som virkelig sjokkerer meg, er at jeg også er en bemling, som visstnok er den gamle versjonen av ordet bambling. Bemling?! Nå virker plutselig stum b veldig logisk. Jeg har aldri hørt noen kalle seg selv eller andre for bemling i noen som helst sammenheng, og mistenker at dette er en bambling med veldig bred bambledialekt som er roten til denne misforståelsen (Men da hadde det vel forresten vært bæmling?) Det er også interessant at ingen andre steder har en gammel og ny benevnelse på innbyggerne sine, og det bekrefter bare min teori om at bamblinger er noe for seg selv. (Bambling er i tillegg et banneord, noe jeg har funnet ut tidligere.)

Men la gå da, så er jeg en bemling som har blitt osloenser, alternativt oslokvinne. Jeg må si jeg trives bedre med å være bambling, av den enkle grunn at det klinger mye bedre. Osloenser er nesten like ille som porsgrunnning, men det tristeste er kanskje at de som bor i Skien ikke kan kalle seg noen ting. Selv Norges minste kommune, Utsira, har en egen innbyggerbenevnelse, og en veldig fin en i tillegg, nemlig sirabu, mens de stakkars folka i Skien kun kan kalle seg telemarking eller teledøl.

Eller de kan flytte til Haugesund, for der heter innbyggerne visstnok arabere. Det er helt sant, bare spør Språkrådet.

Murphys lov

Tidlig torsdag morgen. Kaldt, glatt, trøtt.

Jeg kommer ut av døra og ser 11-trikken gli nedover Vogtsgate. Ideelt sett bør jeg være på den trikken, og jeg har dermed to muligheter: 1. Løpe og rekke den. 2. Ikke løpe og kanskje komme for seint til forelesning.

Jeg velger nummer 1. Et ekstremt dårlig valg, skal det vise seg.

For tryner jeg på det glatte fortauet? Selvfølgelig gjør jeg det.

Er det noen som ser det? Naturligvis, gata er full av folk som skal på jobb og skole.

Lander jeg på det kneet som allerede er blått etter at jeg tryna på ski for noen dager siden? Ja, det gjør jeg.

Blir blåmerket større en noen gang? Så klart.

Gjør det fortsatt vondt? Jada.

Rekker jeg trikken? Nei, det gjør jeg selvfølgelig ikke.

Heldigvis begynner forelesningen fem minutter for seint.

Siste Instagram-snapshots

 

Kategorier

Arkiv

Besøkende