Mange tusen osloboere tok turen ut i høstmørket i går, og stemningen lar seg best beskrive visuelt.

(Her kan du se Joakims bilder fra 2009.)

I kveld hadde jeg følgende utsikt fra balkongen min. Det hender vi ser regnbuen over Oslo, men denne gangen var den så tydelig og perfekt buet at det nesten var litt magisk. Det var like før jeg løp ut for å prøve å finne gryta med gull. Jeg tror den befant seg omtrent ved Ringnes Park.

Det er virkelighet, selv om det kanskje ikke har gått opp for oss ennå. Jeg vet ikke om jeg egentlig vil at det skal gå opp for meg heller.

Det har vært rart å ikke være i Oslo. Å sitte foran tv-skjermen, paralysert og apatisk, og se dødstallene stige og byen jeg bor i bombet i stykker. I helga dro jeg inn og så blomsterhavet foran Domkirken. Nå vet jeg at det er virkelig.

Alt er plutselig så meningsløst. Det finnes ikke flere ord.

Men jeg kan ikke la en terrorist ødelegge livet mitt. Det må gå videre. Han har tatt og ødelagt altfor mange liv allerede. Det er på tide å ta hverdagen tilbake.

I 1939 lanserte de britiske myndighetene en plakat som skulle berolige britene under invasjonen. Mottoet er like passende i dag:

Keep calm and carry on.

Fra nå av skal jeg i det minste prøve å late som om alt er som før.

Men i går skjedde det igjen. Ikke bare en, men to ganger. I Oslo. På 17. mai.

Jeg og samboer’n sto tilfeldigvis i enden av Karl Johan og skuet opp mot slottet, der kongen & co akkurat hadde takket for seg etter et 3,5 timers vinkemaraton. Vi sto og så på alle folkene og bunadene og flaggene da et ektepar kommer bort til oss og mannen spør om han kan ta bilde av kona si sammen med oss. Vi kunne jo ikke si noe annet enn ja, og plutselig sto vi der: Samboer’n, jeg og ei dame med røtter ved sydligere breddegrader, som smilte og så i kameraet.

Og det går ikke så veldig mange minutter før det skjer igjen. – Can we take a picture with you? smilte de asiatiske damene, og så sto vi der igjen, smilende og litt lattermilde.

Snart henger vi i glass og ramme på en stuevegg i Tokyo.

Det var nok en bunadgreie. Men den dagen hovedstaden mysset av bunadkledde nordmenn, plukket de min ut av mengden. Det har nok sammenheng med at jeg (og dette er min helt upatriotiske mening) har en av landets fineste bunader, nemlig Øst-Telemark-bunaden. Det hjalp nok også litt at jeg hadde satt opp håret i fletter (eller “kjerringsveis”, som samboer’n så diplomatisk kalte det). Jeg så rett og slett så nasjonalromantisk ut at jeg nesten var klipt ut av en norgesreklame. Og at slottet lå i bakgrunnen, gjorde nok motivet enda mer postkortperfekt. Særlig mer norsk blir det vel ikke, selv ikke på 17. mai.

Nå vurderer samboer’n å begynne å tjene penger på å leie meg ut som fotoobjekt.

Og Syntagma i Aten.

Rundt Rockefeller Center så jeg alle New Yorks jenter løpe rundt på raske ben.

Men en trekkfugl vender tilbake, om ikke annet så på trass.
Jeg fant veien frem til mitt nye hjem på Alexander Kiellands plass.

(Fritt etter Lillebjørn Nilsens “Alexander Kiellands plass”)

«The home is where the heart is» heter det jo, men noen ganger kan det ta litt tid å flytte hjertet. Særlig når hjertet må flytte ut før du gjør det selv.

Vi skal nemlig selge leiligheten, og derfor ser den nå ut som om den har kommet rett ut av esken. Det er nesten som om ingen har bodd der før. Jeg og samboer’n er flytta ut, selv om vi fremdeles bor der noen uker til.

Det er ingenting som minner om alle som har spist ved kjøkkenbordet vårt.

Ingen spor etter alle gangene jeg har sovnet på sofaen foran tven.

Ingenting er igjen etter alle kakene som er bakt på kjøkkenbenken.

Det er lite som minner om alle tekstene som er skrevet ved pulten, med Rockefår som inspirasjonskilde og myndig overvåker.

Kjøleskapet vitner ikke lenger om steder vi har vært og mennesker vi bryr oss om.

Nå ser alt ut som en boligkatalog.

Det kan virke som om folk som kjøper leilighet, verken vasker seg, kaster søppel, spiser, bruker strøm eller går på do. Leiligheten vår er så tom at det er ekko, og så ribbet for ting at den kunne ha tilhørt hvem som helst. Alt som kan minne om de årene vi har bodd der, er ryddet bort.

Og det er sånn det må være. For ingen som vil kjøpe andres minner, de vil skape sine egne. En leilighet er jo bare en ting. Det er menneskene som bor der, som gjør det til et hjem. Og snart bor ikke vi der lenger.

Så kanskje kan det som har vært et hjem for oss, bli et hjem for deg? Du kan sjekke ut leiligheten på Finn.no.

Jeg har alltid sagt at jeg i hvert fall aldri skal bli lærer. Gjett hva jeg driver med nå.

Det er ikke så mange månedene siden jeg sa at jeg i hvert fall ikke ville bli frilanser. Nå er det jobben min.

Det virker som om jeg ender opp med å gjøre akkurat det jeg mest hardnakka har påstått at jeg skal holde meg unna. Så nå angrer jeg litt på at jeg har sagt at jeg aldri skal jobbe i Se og Hør.

Dame: Kan jeg spørre deg om noe?

Jeg: Ja…?

Dame: Kan jeg kjøpe solbrillene dine for hundre kroner?

Jeg: Nei.

Dame: Føkk ass!

Det er godt å være tilbake i Oslo.

Jeg ble advart mot både voldtektsmenn, lommetyver, narkotika og kebab, men at Oslo blir en dødsfelle hver eneste vår, var det ingen som fortalte meg før jeg flyttet til hovedstaden for snart seks år siden. For mens de andre farene er relativt enkle å styre unna, er det umulig å la være å utsette seg for faren for å få en isblokk i fleisen så fort du stikker hodet utenfor døra nå for tida. Isen truer på hvert eneste hustak, og det er et under at jeg fortsatt er i live.

Jeg kan naturligvis tråle gatene med blikket konstant festet på taket over meg, men jeg risikerer da veldig mye annet:

1. Å få isklumpen i ansiktet i stedet for i hodet, og jeg er usikker på om det er en fordel.
2. Å bli påkjørt av en bil jeg ikke så, fordi jeg hadde blikket rettet opp i stedet for rett fram.
3. Kollidere med noen andre fotgjengere jeg ikke ser.
4. Snuble i noe og gå på trynet.

Disse scenarioene er kanskje å fortrekke framfor å få en 50 kilos isblokk i hodet, men jeg tror heller jeg helgarderer og gjør det eneste som i hvert fall er 100% sikkert:

Holder meg innendørs.