AneRikke.com

Etter noen dager i Amsterdam, en by med enten horer eller hasj på annethvert gatehjørne, skulle du tro at det å komme tilbake til Oslo ville være å returnere til roen og freden. Men det er i Oslo de merkelige tinga skjer, ikke i utlandet. Da samboer’n og jeg gikk en tur nedover mot sentrum i går, ble vi stoppet på gata av ei litt sliten dame som verken skulle spørre om småpenger eller veien.

Dame: Kan jeg spørre deg om noe?

Jeg: Ja…?

Dame: Kan jeg kjøpe solbrillene dine for hundre kroner?

Jeg: Nei.

Dame: Føkk ass!

Det er godt å være tilbake i Oslo.

Jeg våknet i natt av et underlig drønn, og i et lite øyeblikk trodde jeg at det enten måtte være tordenvær eller verdens undergang. Det var ingen av delene, men derimot bygårdens oppsamlede snø- og islager som bestemte seg for å komme dundrende ned fra taket akkurat da de fleste beboerne akkurat hadde forsvunnet inn i sin søteste søvn. Det var kanskje like greit, for alternativet ville vært at det kom dundrende ned når alle beboerne var på vei ut av døra om morgenen, og det kunne ha blitt skikkelig stygt.

Jeg ble advart mot både voldtektsmenn, lommetyver, narkotika og kebab, men at Oslo blir en dødsfelle hver eneste vår, var det ingen som fortalte meg før jeg flyttet til hovedstaden for snart seks år siden. For mens de andre farene er relativt enkle å styre unna, er det umulig å la være å utsette seg for faren for å få en isblokk i fleisen så fort du stikker hodet utenfor døra nå for tida. Isen truer på hvert eneste hustak, og det er et under at jeg fortsatt er i live.

Jeg kan naturligvis tråle gatene med blikket konstant festet på taket over meg, men jeg risikerer da veldig mye annet:

1. Å få isklumpen i ansiktet i stedet for i hodet, og jeg er usikker på om det er en fordel.
2. Å bli påkjørt av en bil jeg ikke så, fordi jeg hadde blikket rettet opp i stedet for rett fram.
3. Kollidere med noen andre fotgjengere jeg ikke ser.
4. Snuble i noe og gå på trynet.

Disse scenarioene er kanskje å fortrekke framfor å få en 50 kilos isblokk i hodet, men jeg tror heller jeg helgarderer og gjør det eneste som i hvert fall er 100% sikkert:

Holder meg innendørs.

Det er glatt i Oslo for tida. Det betyr bare én ting: At jeg før eller siden kommer til å tryne på et eller annet fortau.

For det gjør jeg alltid. Kroppen min er som skapt for snubling. – Det er fordi du går så rart, sier samboer’n, men jeg vet ikke om det er hele sannheten. Jeg tror heller det er fordi jeg er litt løs i hengslene.

Og denne gangen ble det før. Boms, så lå jeg der, midt i krysset på St. Hanshaugen. Merkelig nok gjør det aldri vondt når jeg snubler, det er akkurat som om hjernen er såpass treig at den ikke rekker å skjønne noe før kroppen treffer asfalten. Det gjør at jeg lander som en geléklump, eller et korthus om du vil, med armer og bein i tilfeldige retninger, og min umiddelbare tanke er alltid: Her er det bare å komme seg på beina igjen så fort som mulig.

Jeg kan tåle den fysiske smerten, det er oppmerksomhet jeg prøver å unngå. Derfor reiser jeg meg umiddelbart og går videre som om ingenting skulle ha skjedd. Det ser sikkert veldig pussig ut, akkurat som om denne snublingen er noe dagligdags og lite å bry seg om. Det er den jo forsåvidt også. Og jeg har heldigvis til gode å snuble mens jeg bærer på noe sølbart.

Det finnes egentlig en enkel løsning på problemet. Men det store spørsmålet er bare hva som er flauest: Å falle på gata eller å gå med brodder som 24-åring.

Foreløpig foretrekker jeg snublingen.

På Ultra på Alna har de både telefonerende og glefsende ananas.

Noen ganger gjør jeg litt nerdete ting. Som å surfe på Språkrådets hjemmesider. Det gjorde jeg her om dagen og kom over noe veldig morsomt: En liste over hva alle mulige innbyggere på små og store steder i Norge kan kalles. Ganske nyttig hvis man møter på et menneske fra Borge i Nordland og ikke vet hva man skal kalle ham. (Det korrekte er en borgfjerding, i motseting til en borgesokning, som er fra Borge i Østfold).

At jeg er bambling, visste jeg forsåvidt fra før, men ifølge Språkrådet er den stumme b-en valgfri, noe som forsåvidt stemmer godt i mitt tilfelle (Stum b er uansett en uting, og jeg støtter Språkrådet i denne anbefalingen. I hvilke andre tilfeller har du egentlig kommet borti en stum b?)

Men det som virkelig sjokkerer meg, er at jeg også er en bemling, som visstnok er den gamle versjonen av ordet bambling. Bemling?! Nå virker plutselig stum b veldig logisk. Jeg har aldri hørt noen kalle seg selv eller andre for bemling i noen som helst sammenheng, og mistenker at dette er en bambling med veldig bred bambledialekt som er roten til denne misforståelsen (Men da hadde det vel forresten vært bæmling?) Det er også interessant at ingen andre steder har en gammel og ny benevnelse på innbyggerne sine, og det bekrefter bare min teori om at bamblinger er noe for seg selv. (Bambling er i tillegg et banneord, noe jeg har funnet ut tidligere.)

Men la gå da, så er jeg en bemling som har blitt osloenser, alternativt oslokvinne. Jeg må si jeg trives bedre med å være bambling, av den enkle grunn at det klinger mye bedre. Osloenser er nesten like ille som porsgrunnning, men det tristeste er kanskje at de som bor i Skien ikke kan kalle seg noen ting. Selv Norges minste kommune, Utsira, har en egen innbyggerbenevnelse, og en veldig fin en i tillegg, nemlig sirabu, mens de stakkars folka i Skien kun kan kalle seg telemarking eller teledøl.

Eller de kan flytte til Haugesund, for der heter innbyggerne visstnok arabere. Det er helt sant, bare spør Språkrådet.

Tidlig torsdag morgen. Kaldt, glatt, trøtt.

Jeg kommer ut av døra og ser 11-trikken gli nedover Vogtsgate. Ideelt sett bør jeg være på den trikken, og jeg har dermed to muligheter: 1. Løpe og rekke den. 2. Ikke løpe og kanskje komme for seint til forelesning.

Jeg velger nummer 1. Et ekstremt dårlig valg, skal det vise seg.

For tryner jeg på det glatte fortauet? Selvfølgelig gjør jeg det.

Er det noen som ser det? Naturligvis, gata er full av folk som skal på jobb og skole.

Lander jeg på det kneet som allerede er blått etter at jeg tryna på ski for noen dager siden? Ja, det gjør jeg.

Blir blåmerket større en noen gang? Så klart.

Gjør det fortsatt vondt? Jada.

Rekker jeg trikken? Nei, det gjør jeg selvfølgelig ikke.

Heldigvis begynner forelesningen fem minutter for seint.

Tidligere har jeg stusset over at så mange som 18,6% av Oslos befolkning bruker buljong hver uke. Nå er jeg en av dem.

Eller, det er ikke helt riktig, jeg bruker ikke buljong hver uke, men jeg har i det minste begynt å bruke buljong på en regelmessig basis. Jeg har faktisk kommet så høyt på buljongstigen at jeg har tre ulike typer buljong i skapet: kylling-, kjøtt- og grønnsaksbuljong. Jeg har derimot ikke kommet så langt i buljongkarrieren at jeg har funnet ut om det finnes flere typer buljong enn de tre, men det kommer nok etterhvert.

Jeg innser at dette er et enormt steg opp på husmorstigen. Det at jeg faktisk har begynt å lage sauser fra bånn av, i tillegg til at jeg en lørdag spontanbakte skillingsboller, kvalifiserer nok til minst fem husmorpoeng. Og det helt uten husmorskole.

Neste trinn på husmorstigen må være brødbaking, strikking og småbarn. Men jeg tror nok jeg skal holde meg på buljongnivå en stund til.

Bamble og Oslo er i grunn ikke så ulike.

Begge steder digger folk blinkende julelys.

I Bamble henger de på privatboliger.

I Oslo henger de i kebabsjapper.

Denne krabaten bor nå høyst sannsynlig i magen min. Der trives han nok veldig godt. Jeg tipper han har invitert med seg kompisene sine også. Jeg håper bare de lar være å ha fest. Da kan det nemlig bli lite hyggelig for min del.

Drikkevannet i Oslo har nemlig blitt infisert av parasitter. Nærmere bestemt giardiabakterier, de koselige små bakteriene som slo ut hele Bergen by for noen år siden. Det kan tyde på at de nå har blitt stormannsgale og gjerne vil utvide merittlista med en større og mer folkerik østlandsby. First we take Bergen, then we take Oslo. Og så sikkert Manhattan og Berlin på sikt.

Så nå er det vannkoking for alle strømpenga. Det ironiske er at jeg sjeldent har så lyst på vann som jeg har nå. En lyst som helt sikkert vil forsvinne umiddelbart etter at drikkevannet er erklært trygt igjen. Det er jo ikke før ting forsvinner at du finner ut at de er interessante.

Og det viser seg at det er unge, friske kvinner som er mest utsatt for denne parasitten. Just my luck. Vanndrikking er nesten som å levere inn en 5-ukers lottokupong. For det kan ta opp til 25 dager før sykdommen melder seg. Så nå venter jeg i spenning.

I det minste slipper jeg å ha dårlig samvittighet fordi jeg drikker for lite vann. Alle friskisene som vandrer rundt med vannflaskene sine kan angre bittert. De bærer egentlig på en biologisk bombe.

Det var det jeg visste hele tida. All denne vanndrikkingen kan umulig være sunt.

Noen kloke hoder fant en gang ut at vi hvite nordboere var penest hvis vi var brune. Jeg er sikker på at dette var de samme folka som litt seinere fant opp solarium og spray-tan. Denne totalt naturstridige ideen feide av banen den tidligere populære oppfatningen om at det var vakrest å være hvit. Beklageligvis. For er det noe som ligger i vår natur så er det å blekhet.

Trodde jeg. Men det ser ut som om det bare gjelder meg. For så fort sola titter fram fra skyene, fylles gatene i Oslo med nøttebrune nordmenn som flasher uanstendig mye hud. Det er nesten ikke en hvit mann eller kvinne i sikte, uten at det har noe med økende innvandring å gjøre. Bortsett fra meg da.

For uansett om jeg smører meg inn med olivenolje og legger meg på et blikktak, får jeg ikke mer enn et par fregner. Utstyrt med bleke gener og en anstrengt forhold til soling, er jeg kritthvit året rundt. Jeg gidder ikke å prøve å bli brun en gang. Det er nemlig fullstendig nytteløst.

Det ville jo vært mye mer praktisk om det hadde vært penest å være hvit. For det er vi fra naturens side alle sammen. For hvordan kan alle mennesker være så brune etter så lite sol? Det lukter juks lang vei. All denne bruningen må være veldig miljøfiendtlig. Tenk på alle klimagassene som slippes ut i løpet av en flytur til syden. For ikke å snakke om alle de farlige gassene i hjemme-spray-tan-boksene. Hadde alle nordmenn slått seg til ro med å være hvite, er jeg sikker på at klimakrisen ville være over.

Så egentlig er min hvite hud med på å redde verden.