I’m OK

– Hmm, dette var rart, tenkte jeg da jeg åpnet kontaktlinsebeholderen og så at de vanligvis så gjennomsiktige kontaktlinsene mine plutselig var dekorert med en grønn OK.

– Dette kan da ikke stemme, var min neste tanke, og jeg gikk derfor for å undersøke resten av kontaktlinsepakka jeg hadde mottatt noen dager tidligere. Jeg var overbevist at det måtte ha sneket seg med en prøvelinse i pakka mi, for det kunne vel ikke være meninga at jeg skulle gå med en grønn OK inne på øyet? Men det viste seg at alle linsene i den nye pakka hadde grønn OK på seg, og ved nærmeste anledning troppet jeg derfor opp hos optikeren for å finne ut om dette var en feil. Det måtte jo være en feil, hvorfor skulle produsenten ha satt en OK på alle linsene mine?

– Hmm, sa de hos optikeren når de fikk se nærmere på OK-linsene mine. – Dette var rart. Bare vent et lite øyeblikk så skal jeg undersøke med en av de andre her.

Og etter å ha konferert med optikeren, som lurte på om det var meg som hadde ringt og spurt om dette tidligere på dagen (det var det ikke), fikk jeg beskjed om å ta med meg alle linsene mine og levere dem tilbake til optikeren, så skulle jeg fått tilsendt nye. For sånn skulle de jo ikke se ut.

Så jeg samlet alle de 60 linseparene i en pose og dro opp til optikeren med dem et par dager senere. Men neida, da hadde de funnet ut at linsene faktisk skulle være sånn, fordi det var kommet to prikker på dem i tillegg til OK-en som optikeren skulle måle etter for å se om linsene sitter riktig på. Optikeren hadde også trodd at dette var feil, og beklaget veldig at jeg hadde fått feil beskjed og tilbød seg å finne en ny og OK-løs linsetype til meg hvis jeg syns det var plagsomt. Jeg sa: Ok, ja vel og det går vel greit, jeg ser jo ikke den OK-en, men det kan hende at andre ser den.

– Jaja, du kan jo bruke det som er partytriks, sa optikeren.

Så hvis du ser meg dypt inn i øynene og fokuserer blikket nederst langs kanten på irisen (den fargede delen av øyet) kan du lese det positive blikket jeg nå er tvunget til å se verden med: OK ganger to i grønt.

Men hvorfor produsenten mener at jeg bør gå med en grønn OK i hvert øye, er fremdeles et mysterium.

oklinse

Miljøskade

Miljøet former deg visst. Jeg har studert journalistikk i halvannet år og har nå begynt å snakke med fallende viktighet.

For de som ikke er helt inne i prinsippet om fallende viktighet, går det ganske enkelt ut på å si det viktigste først. Fallende viktighet stammer fra den tiden avisene ble satt med blysatser. Da skrev journalistene tekstene for hånd eller på skrivemaskin, før en typograf utformet avissidene ved å legge blybokstaver i en settekasse. Typografene var avhengige av å kunne kutte tekstene bakfra hvis det ikke ble plass til alt, og dermed måtte journalistene sørge for at den viktigste informasjonen kom først i teksten, slik at det alltid var det minst viktige som forsvant hvis noe måtte kuttes. Og helt ubevisst har jeg begynt å formulere meg muntlig på denne måte. Jeg snakker rett og slett som en levende nyhetsmelding.

Fredag var jeg nemlig på vei til optikeren for å prøve å få meg noen nye briller. Jeg hadde tenkt nøye gjennom hva jeg skulle si når jeg kom dit, noe jeg pleier å gjøre når jeg havner i sosiale situasjoner jeg ikke er oppe i hver dag. Jeg hadde planlagt å starte med å fortelle at jeg var linsekunde, men at jeg hadde fått ny styrke på linsene og dessuten kommet til skade for å sitte på brillene mine så de hadde blitt skeive. Jeg trengte med andre ord noen nye briller, skulle jeg si, og så skulle optikeren hjelpe meg med det.

Men så kom jeg inn til optikeren, og da slo journalisthjernen inn. – Hei, sa jenta bak disken. – Jeg trenger nye briller, sa jeg, rett på sak, som en slags overskrift, og jenta kikket på meg, men jeg fortsatte rett på ingressen. – Jeg er linsekunde, men har feil styrke på avlastningsbrillene mine, sa jeg. – Dessuten satt jeg meg på de en gang, så innfatningen har blitt skeiv. (Det siste kunne typografen ha fjernet, det var strengt tatt ikke nødvendig for sammenhengen.) – Javel, sa jenta bak disken. – Bare vent litt, så skal jeg finne journalen din.

Men det gjorde hun ikke, og hun var veldig flau, men lovet å ringe meg så fort hun fant den. Jeg har ikke hørt noe ennå, men vurderer å la være å betale neste linseregning, så skal vi nok se at de finner den journalen, tenker jeg.

Jeg har ennå ikke begynt å blogge med fallende viktighet, og jeg tror ikke det kommer med det første heller. Det forutsetter tross alt at jeg har noe viktig å blogge om…

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende