RIP

Det kommer færre og færre julebrev i postkassa fra år til år, og i år er det all time low når det gjelder julebrevbeholdningen her hjemme. Jeg mistenker at dette er et tegn på at julebrevenes æra snart er forbi.

Hva har skjedd? Har vi blitt lei av å lese at nabo Nils har vært tre ganger i syden det siste året? Er vi ikke lenger interessert i at tante Trude har vært plaget med isjas også i år? Bryr vi oss ikke lenger om at fetter Frank har giftet seg og at kusine Kirsti har fått baby? Vil vi ikke lese den nye båten til onkel Olaf eller se bilder fra den nye hytta til kollega Kari? Har vi blitt så likegyldige at vi ikke lenger interesserer oss for at fjerne og nære har hatt et begivenhetsrikt år fylt med solskinnshistorier og bilder av smilende familiemedlemmer?

Joda, selvfølgelig gjør vi det. Men julebrevet har fått en veldig sterk konkurrent. Den heter facebook.

For hvorfor skal vi gidde å lese om nye babyer, katter og båter ved juletider, når vi allerede vet alt dette, og så ufattelig mye mer, fra før. Før fikk vi oppdateringer på papir en gang i året, nå kommer oppdateringene kontinuerlig og direkte hver eneste time av døgnet. Når jula kommer har vi allerede sett alle ferie-, bryllups- og babybilder, og vi har lest om det nye badet, det nye barnebarnet og den nye bikkja, og i tillegg vet vi sist gang naboen hadde omgangssjuke, hva tante kjøpte sist hun var på shopping, at ei venninne elsker den nye kjæresten sin over alt på jord, og hva kollegaen spiste til frokost.

Derfor tror jeg nesten det er på tide å lyse fred over julebrevets minne. Det er kanskje litt tidlig foreløpig, men jeg gir ikke julebrevet veldig gode prognoser for overlevelse.

Det er bare en ting julebrevene hadde som facebook mangler: Wordart. Og det er jo selvfølgelig litt trist å miste slik en banebrytende kunstform.

Fjes-pes

Hei, jeg heter Ane og jeg er avhengig av Facebook.

Jeg trodde aldri jeg skulle bli en av dem. De nettavhengige communitynerdene som henger på en eller annen kvasi-sosial internettside og snakker med likesinnede. Helt til jeg ble kjent med Facebook.

For jeg er hekta. Så fullstendig nesegrus hekta. Det er slitsomt og går på bekostning av andre aktiviteter. Jeg burde lese pensum, men snoker heller på facebook. Det er ingen andre nettsteder jeg vet om som kan tilfredsstille like mye av min enorme nysgjerrighet.

Til mitt forsvar handler ikke facebook om ukjente mennesker. Nå har jeg plutselig fått innblikk i livene til folk jeg ikke har snakket med på år og dag. Plutselig har jeg oversikt over hvor alle befinner seg og hva de driver med. Og det rett fra sofakroken. Ingen tomprat eller pinlige pauser, facebook er herlig taus og allikevel informativ.

Jeg visste ikke at jeg kjente så mange mennesker. For tiden har jeg 96 venner, og de blir stadig flere. Jeg er ikke sikker på om jeg ville hilst på dem hvis jeg hadde truffet dem på gata, men terskelen for å være venner på facebook er ikke så veldig høy. Jeg vet hvertfall hvem alle er! Og takket være facebook vet jeg hva de gjør også.

Facebook er fantastisk avhengighetsdannende og kikkertilfredsstillende. Du er herved anbefalt og advart.

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende