Hva skal barnet hete?

Noen kommer og noen går. I min familie har de en tendens til å gjøre det på nyttårsaften. For fire år siden, nyttårsaften 2007, rusla Laban.

Nyttårsaften 2011 kom denne frøkna.

Pus fikk et nytt hjem på Herum på selveste nyttårsaften, etter at den forrige eieren ikke kunne ha henne lenger. Og det tok ikke lange tida før hun ble rimelig husvarm.

Men hva skal pusen hete? Foreløpig heter hun bare «pus,» men det føles litt upersonling. Hun trenger sitt eget navn. Pus er en hunnkatt, og hun deler nå hjem med Nemi.

Kom gjerne med gode eller dårlige forslag!

Har De møtt min sønn Offer?

Glem Emma, Linnea og Sara – mitt navn var fryktelig trendy i 1801. Og i 1741. Og til og med så langt tilbake som i 1690. Navnet mitt er tydeligvis navnenes svar på den lille sorte. For i nesten 200 år het over 10 prosent av Norges kvinnelige befolkning Ane eller Anne – de var tydeligvis ikke så nøye på stavemåten på den tida.

Antakeligvis var det flest som het Anne, i hvert fall hvis trendene har holdt seg. I dag er det nemlig 3.864 Aner i Norge, og hele 63.414 Anner. Og selv om navnet mitt var det vanligste i 1801, var det ikke akkurat på topp det året jeg ble født. 2,7 prosent av jentene som ble født i 1985, het Silje, og veldig mange het også Kristine, Ida, Stine og Anette. Det passet meg egentlig fint, for jeg var den eneste på barne- og ungdomsskolen som het Ane.

Det sies jo at de gamle navnene kommer tilbake etter en stund, og for vordende mødre og fedre som er på jakt etter noe godt og gammelt, men også litt originalt, kan det være en idé å ta en titt på lista over uvanlige fornavn som ble funnet i den norske folketellinga i 1801. For her ligger det mange godbiter.

Dette med barnenavn kan være vanskelig, og dermed kan det være lett å ty til det åpenbare, som Blondine og Brunetta. Hva de seks jentene som het Rosine foretrakk i bollene sine, kan du vel gjette deg til. Men hva som får folk til å kalle døtrene sine for Ragla eller Grevenpop er litt mer uforståelig. Og hvis den ene jenta som fikk navnet Aldri, var et stridig barn, hadde hun kanskje mellomnavnet Mer?

Andre jentenavn du kan vurdere, er Billa (for den insektsglade), Gaula (for den høylytte), Grissilde (for den som elsker både ribbe og fisk) og Boggey (for golfentusiasten).

Min personlige favoritt er guttenavnet Offer, som sju heldige guttebarn het i 1801. Kanskje ikke navnet for den som vil opp og fram, men med litt flaks kan det jo bli en selvoppofrende liten pjokk. Det er selvfølgelig en viss fare for at lille Offer vil lide under sitt eget navn og få forstavelsen mobbe. Og Offer er nok ikke fornavnet du velger hvis du heter Vold til etternavn.

Noen foreldre prøvde motsatt strategi, og hele 34 gutter het faktisk Fordel til fornavn i 1801. Jeg tipper at de fleste av dem var odelsgutter, og det var jo absolutt en fordel på den tida.

Hvis du er ute etter noe litt mer nøytralt, har man jo alltids vakre guttenavn som Blostrup, Gaaslev, Korsmus, Corfits og Qvive. Eller eventuelt Bønne, hvis man har planer om å oppdra en hasjrøykende vegetarianer.

Og hva med de seks guttene som het Uff?

Det ble nok oppkalt etter det første deres far sa da deres mor fortalte ham at han skulle bli pappa for fjortende gang.

Ich bin ein bambling

Noen ganger gjør jeg litt nerdete ting. Som å surfe på Språkrådets hjemmesider. Det gjorde jeg her om dagen og kom over noe veldig morsomt: En liste over hva alle mulige innbyggere på små og store steder i Norge kan kalles. Ganske nyttig hvis man møter på et menneske fra Borge i Nordland og ikke vet hva man skal kalle ham. (Det korrekte er en borgfjerding, i motseting til en borgesokning, som er fra Borge i Østfold).

At jeg er bambling, visste jeg forsåvidt fra før, men ifølge Språkrådet er den stumme b-en valgfri, noe som forsåvidt stemmer godt i mitt tilfelle (Stum b er uansett en uting, og jeg støtter Språkrådet i denne anbefalingen. I hvilke andre tilfeller har du egentlig kommet borti en stum b?)

Men det som virkelig sjokkerer meg, er at jeg også er en bemling, som visstnok er den gamle versjonen av ordet bambling. Bemling?! Nå virker plutselig stum b veldig logisk. Jeg har aldri hørt noen kalle seg selv eller andre for bemling i noen som helst sammenheng, og mistenker at dette er en bambling med veldig bred bambledialekt som er roten til denne misforståelsen (Men da hadde det vel forresten vært bæmling?) Det er også interessant at ingen andre steder har en gammel og ny benevnelse på innbyggerne sine, og det bekrefter bare min teori om at bamblinger er noe for seg selv. (Bambling er i tillegg et banneord, noe jeg har funnet ut tidligere.)

Men la gå da, så er jeg en bemling som har blitt osloenser, alternativt oslokvinne. Jeg må si jeg trives bedre med å være bambling, av den enkle grunn at det klinger mye bedre. Osloenser er nesten like ille som porsgrunnning, men det tristeste er kanskje at de som bor i Skien ikke kan kalle seg noen ting. Selv Norges minste kommune, Utsira, har en egen innbyggerbenevnelse, og en veldig fin en i tillegg, nemlig sirabu, mens de stakkars folka i Skien kun kan kalle seg telemarking eller teledøl.

Eller de kan flytte til Haugesund, for der heter innbyggerne visstnok arabere. Det er helt sant, bare spør Språkrådet.

Navnet skjemmer (t)ingen

festbrc3b8d

Er det meg det er noe gæærn’t med, når jeg ikke klarer å se denne sjokoladen uten å tenke at de likegjerne kunne kalt den festkjeppen…?

Skitten økonomi

Økonominyheter trenger ikke være kjedelige greier. Se bare hva NA24 skriver om:

pulte

Det er vel ikke helt tilfeldig at NA24 konsekvent kun bruker etternavnet til den amerikanske finansmannen William J. Pulte i titlene sine. Noe gøy må jo økonomijournalistene få lov til å ha, når mulighetene til tabloide titler ellers er ganske begrensede.

(Hvis du faktisk er interessert i finansjournalistikk og ikke bare morsomme navn, kan du lese mer om Pulte hos NA24.no.)

Dyredåp

Når spiselige dyr dør, får de nytt navn. Griser blir svin og sauer blir får. De heldige kuene skifter kjønn og blir okser, mens de mindre heldige blir storfe. Hesten blir derimot anonymisert og blir solgt under kryptiske betegnelser som dyrekjøtt, stabburspølse eller Henriksenpølse.

Dette er nok for å skåne sarte nordmenn som er glad i dyr, men samtidig elsker en saftig biff. Det er ikke den søte kua vi spiser, men storfeet, dyrket fram av en kjemisk forbindelse i plastpakningen på Rema. Kjøtt er næring, kua er husdyr. Forbindelsen mellom dem er vag for folk flest.

Viltkjøtt kalles derimot ved dyrets rette navn. Vi gomler i oss både elg, rådyr og rein, uten at noen blir uvel av den grunn. Kanskje fordi viltkjøtt appellerer til urmennesket i oss. Mange av de som spiser viltkjøtt er jegere, og jegere liker å drepe maten sin selv. Jegeren har overvunnet skogens konge, og kan ikke da nedverdige seg til å spise noe med dekknavn.

Men hva med byfolk? Nå selges viltkjøtt på super’n også her i Tigerstaden og det er kanskje på tide at også skogsdyra får nye spiselige navn. Byfolk er tross alt temmelig sarte sjeler.

Jeg har følgende forslag:
Elg = Kjempefe
Rådyr = Luksuskjøtt
Reinsdyr = Gråværsvilt
Hjort = Hjennomført

Det er vel ingen god grunn til at vi skal være nødt til å tenke på Bambi når vi spiser en fin middag?

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende