Du ju spik inglisj?

Vi vil ikke skrive skvåsj, sjarter, sjåk eller keitering, melder Aftenposten. Selv om Språkrådet prøver så hardt de kan, klarer de ikke å få nordmenn til å bruke fornorskede utgaver av engelske ord. Streit, rapp og pønk er det lengste vi vil strekke oss. Pøbb og beiken har vi gitt opp for lenge siden.

Men det finnes andre som får det til. Når du lander på flyplassen i Kuala Lumpur, hovedstaden i Malaysia, må du gjennom imigresen (immigration) for å slippe inn i landet. Malaysia er tidligere britisk koloni og har krydret sitt eget språk, malay, med en rekke lånord fra engelsk. Forskjellen på dem og oss er at malayene skriver de engelske ordene akkurat slik de uttaler dem. Og det er ikke ulikt hvordan vi ville uttalt dem, i hvert fall ikke de av oss som ikke er så veldig gode i engelsk uttale. Kanskje vi har noe å lære?

For på flyplassen kan du gå opp til en kaunter (counter) på en stesen (station) og bestille en teksi (taxi) eller kanskje en bas (bus) inn til sentrum. Der kan du spise litt ais krim (ice cream) eller kanskje en biskut (biscuit).

For oss som ikke kan noe særlig mer malay enn selamat datang (velkommen), er det umulig å si om disse omskrivingene ser like rare ut på malay som de gjør på norsk. Det er kanskje ikke så lett å skjønne dette sistem (system), men du kan jo alltids se litt på televisyen (television) eller sende en mesej (message) til noen og spørre.

Så er kanskje ikke sørvis, breikdans og gaid så dumt allikevel?

Foto: Joakim S. Enger

Blekansikt

Jeg er av typen som aldri blir brun, og som aldri heller prøver noe særlig på å bli det. Da kom hjem igjen etter å ha tilbragt fire uker i tropisk klima omtrent midt på ekvator, var svigerfar ti ganger brunere enn meg. Og med en samboer med latin-amerikanske aner, kommer jeg til å virke som et laken uansett hvor brun jeg måtte bli. Det er ikke engang verdt forsøket å sole seg.

Og selv om gatene flommer over av brune mennesker, trives jeg i mitt hvite skall, hadde det ikke vært for at alle hele tiden skal påpeke hvor hvit jeg egentlig er. For ja, jeg er hvit, men det er jommen meg meningen også!

Da jeg leste kvinnebladene i Malaysia og Singapore, innså jeg at vi alle strever etter det vi ikke kan få. For mens våre blader er fylt med annonser for spray-tan og selvbruning, har de asiatiske bladene side etter side med reklame for blekemiddel til huden. Jeg skjønte plutselig at mens jeg kastet misunnelige blikk på lokalbefolkningens gyldenbrune hud, kastet de et like misunnelig blikk på min melkehvite. Og mens vi smører oss med krem for å bli brune, smører de seg med krem for å bli hvite. Hvorfor kan vi ikke bare være fornøyde med den huden vi har?

Jeg er hvit, kaukasoid om du vil, og det er nok en grunn til det. Jeg kan ikke bli nøttebrun, og hvorfor skal jeg da bruke mye tid og energi på å prøve? Er jeg bleik, sier du? Ja, det er ikke så rart, jeg er nemlig født sånn. Og jeg gidder ikke bruke masse penger på å la meg spraymale brun, for å prøve å være noe jeg ikke er. Det er rart hvordan vi i samfunnet ellers bruker mye energi på å fortelle folk at hvilken hudfarge du har ikke spiller noen rolle, mens ingen bryr seg om at skjønnhetsindustrien insisterer på det motsatte.

Noen har bestemt at skjønnhet skal være uoppnåelig. Jeg venter fortsatt på den dagen det blir ansett som vakkert med hårete legger, buskete øyenbryn og celulitter. Inntil da skal jeg i det minste bære blekheten min med stolthet.

Uansett er jo Scarlett Johansson og Nicole Kidman ganske blekpene, er de ikke?

Utadæsjælåpplevelse

Fysisk landa jeg på Gardermoen for en drøy uke siden. Mentalt er jeg fortsatt i jungelen i Sarawak. Her er ti ting jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve, ikke fordi det nødvendigvis var så veldig usannsynlig, men fordi jeg aldri hadde tenkt på at det ble en mulighet.

  1. Å spise ris og ville bregner til frokost, sammen med noen som foretrekker å slurpe snegler før kl 10 på formiddagen.
  2. Å tilbringe tre netter på et sted Lonely Planet ofrer et knapt avsnitt og teksten: Dette er et sted du ikke kommer til å tilbringe noe tid, med mindre du mister båten videre. (Vi mistet ikke båten videre.)
  3. Å få føttene spist rene av småfisk, og innrømme at det er noe av det mer behagelige jeg har opplevd.
  4. Å posere på et bilde sammen med en muslimsk dame, fordi mannen hennes gjerne ville ha bilde av meg i familiealbumet deres.
  5. Å spise røkt pinnsvinkjøtt sammen med nomadiske penaner.
  6. Drikke meg svimmel på hjemmelaget risvin.
  7. Å danse med penaner til musikk fra en sape.
  8. Å finne ut at bybråk ikke har noenting å stille opp med mot jungelen på natterstid, og at det faktisk kan bli så mørkt at du ikke ser noe som helst.
  9. Å bli frisert av to singaporske frisører samtidig, etter en enkel hårklipp som skulle vise seg å inneholde tre hårvask, en damphette og ti minutter massasje av hode, skuldre og nakke.
  10. Å være så langt hjemmefra og allikevel føle meg så hjemme.

Orang putih

Du tror at du er ganske klok. Du har 12 års grunnskole og flere hundre studiepoeng og vet hvem som er landbruksminister, hva den kjemiske formelen for vann er og kan plassere alle fylkene i Norge på kartet. Du føler rett og slett at du har grep om ting, at du følger med og at du er en velfungerende samfunnsborger. Men så kommer du ut i jungelen og finner ut at alt du vet, ikke er verdt en dritt i den virkelige verden.

Plutselig er du orang putih, den hvite mann, noe rart og eksotisk, og ikke minst klønete, noe som ikke vet hvordan livet i jungelen skal leves. Plutselig er du den som er annerledes, og som antakeligvis har veldig godt av å kjenne litt på hvordan det føles. Det begynner med mange lange blikk på gatene i storbyen, og ufrivillig posering på bilder med muslimske damer som tydeligvis syns du er like interessant som Mikke Mus i Disneyland. Og du skjønner ikke hvor hvit du egentlig er før du ser andre hvite turister på gata og ser hvor utrolig hvit det går an å være i kontrast til den lysebrune lokalbefolkningen. Du kunne likegjerne hatt et blinkende neonlys med orang putih skrevet i rosa over hodet.

For du vet ikke hvilke planter du kan spise, hvordan du fanger fisk i elva eller hvordan man jakter med blåserør. Du skjønner ikke språket, du kommer fra et sted langt borte og du har ikke så veldig lyst på snegler, uansett hvor godt vertene dine mener at det er. Men etter å ha levd en liten uke på ris og ville bregner, mens du har vasket deg i elva og hatt insekter like store som knyttneven din på soverommet om kvelden, og når du har beundret solnedgangen over regnskogen, fanget øgler og villkatter i felle og gjort deg selv til latter fordi du ikke vet hvordan man bør danse til musikk fra en sape, da skjønner du at kunnskap ikke nødvendigvis måles i antall studiepoeng.

Og selv om orang ulu ikke vet så mye om internasjonal politikk, vet han mye mer enn orang putih om hvordan man lever i og tar vare på regnskogen. Det triste er at orang putih dessverre vet alt for mye om hvordan man ødelegger regnskogen orang ulu lever i.

solnedgang

I’m leaving on a jetplane

Jeg pakker kofferten og setter kursen mot det fjerne østen. Jeg tar ikke bloggpause, men flytter reiseskildringene til en egen reiseblogg. Digitale spor fra Malaysia og Singapore kan du derfor finne her:

anerikke.com/reise

Stay tuned!

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende