I seks år har jeg hatt pensum å lese, oppgaver å levere og innleveringer å planlegge. Nå er det hele over, ikke bare for et par måneder, slik det pleier å være, men for godt. Det er slutt på studiepoengsankingen, og arbeidslivet venter. (Eller det vil si, jeg venter på arbeidslivet, jeg er ikke like sikker på at det faktisk venter på meg.)

Så hva gjør jeg nå? Skal jeg endelig få gjort alt jeg har utsatt de siste årene fordi jeg ikke har hatt samvittighet til å prioritere det framfor å studere? Det er jo lov å håpe.

For nå har jeg tid til å gjøre alt jeg burde ha gjort for lenge siden. Et hav av tid, faktisk. Til å lese alle de uleste bøkene jeg har i bokhylla. Se alle de usette filmene. Sortere alle de usorterte bildene på macen. Sette alle bildene fra de siste årene inn i album. Rydde boden. Blogge mer. Ta flere bilder. Sortere gamle papirer. Gå tur. Bake. Vaske. Sortere. Skrive bøker. Sove.

Og etterhvert må jeg kanskje prøve å få meg en jobb.

Og det går vel som det alltid går. At uansett hvor mye tid du har, får du aldri gjort alt det du hadde planlagt i utgangspunktet.