Det har skjedd to store ting i livet mitt den siste tida. Jeg er ikke lenger i begynnelsen av tjueåra, og jeg er ikke lenger student. Jeg vet ikke hva som er mest skummelt.

Halvveis til femti sier folk stadig, men det er heldigvis et godt stykke igjen. Og inni meg har jeg fremdeles ikke passert tjue. Jeg begynner faktisk å identifisere meg med mamma og pappa, som hver gang de ser noen rundt sin egen alder på tv, sier: “Er han bare 48 år? Han ser jo mye eldre ut enn oss!” For når jeg nå ser 18 åringer på skjermen, føler jeg at de ser minst like gamle ut som meg. Det kan være mangel på selvinnsikt, eller så kan det bare være fordi jeg egentlig ser latterlig ung ut. Da jeg var ute på et reportasjeoppdrag i høst en gang og hilste på en voksen dame, svarte hun nemlig med å spontant utbryte: “Oi, det var en ung journalist!” Da følte jeg ihvertfall at jeg så ut som om jeg var femten.

Men nå er jeg altså halvveis til femti, og ferdig utdanna, også kjent som arbeidsledig. Verden ligger visstnok for mine føtter, hvis du ser bort ifra at husleia må betales og at lånekassa snart vil ha tilbake pengene de har lånt meg. Men ellers har jeg omtrent ingen planer resten av livet, i hvert fall ikke etter at jeg er ferdig med fire ukers sommerjobb. Jeg burde kanskje ha panikk, men det orker jeg rett og slett ikke. Inntil det motsatte er bevist, tenker jeg at det kommer til å ordne seg på et vis.

Kanskje jeg kommer til å få fryktelig mye tid til å blogge i tida som kommer…