AneRikke.com

Det er glatt i Oslo for tida. Det betyr bare én ting: At jeg før eller siden kommer til å tryne på et eller annet fortau.

For det gjør jeg alltid. Kroppen min er som skapt for snubling. – Det er fordi du går så rart, sier samboer’n, men jeg vet ikke om det er hele sannheten. Jeg tror heller det er fordi jeg er litt løs i hengslene.

Og denne gangen ble det før. Boms, så lå jeg der, midt i krysset på St. Hanshaugen. Merkelig nok gjør det aldri vondt når jeg snubler, det er akkurat som om hjernen er såpass treig at den ikke rekker å skjønne noe før kroppen treffer asfalten. Det gjør at jeg lander som en geléklump, eller et korthus om du vil, med armer og bein i tilfeldige retninger, og min umiddelbare tanke er alltid: Her er det bare å komme seg på beina igjen så fort som mulig.

Jeg kan tåle den fysiske smerten, det er oppmerksomhet jeg prøver å unngå. Derfor reiser jeg meg umiddelbart og går videre som om ingenting skulle ha skjedd. Det ser sikkert veldig pussig ut, akkurat som om denne snublingen er noe dagligdags og lite å bry seg om. Det er den jo forsåvidt også. Og jeg har heldigvis til gode å snuble mens jeg bærer på noe sølbart.

Det finnes egentlig en enkel løsning på problemet. Men det store spørsmålet er bare hva som er flauest: Å falle på gata eller å gå med brodder som 24-åring.

Foreløpig foretrekker jeg snublingen.

Jeg er på ingen måte hinduist, men hvis det skulle være at jeg i dette livet har blitt reinkarnert fra et tidligere liv, tror jeg noe har gått galt i prosessen. Jeg tror nemlig at jeg egentlig skulle vært en bjørn.

Det er ikke det at jeg er innmari glad i honning, eller at jeg elsker blåbær og ferskt lammekjøtt over alt annet, men heller det at kroppen min stadig prøver å gå i dvale. Det er et stadig tilbakevendende problem, så fort mørket kommer krypende og temperaturen senker seg om høsten, øker trangen til å rulle seg sammen på et varmt og mørkt sted og ikke komme ut igjen før våren kommer. Det begynner gradvis i slutten av september og innen jeg har nådd november, er kroppen såpass i dvalemodus at til tross for 10 timers søvn, blir den ikke ordentlig opplagt før det er på tide å bli trøtt igjen. Og derfor virker det som den ikke en gang gidder å prøve. Senga blir mitt hi og hadde det ikke vært for at jeg måtte stå opp om morgenen, tror jeg bjørnen hadde vunnet, og jeg hadde blitt liggende hele dagen. For hvis kroppen selv får velge hvor lenge jeg skal sove, får min indre bjørn fort overtaket og nekter å la meg våkne før jeg minst har sovet et halvt døgn.

Så for å få bekreftet mistankene, tok jeg testen «Hvilket dyr er du?» og resultatet overrasket meg ikke veldig:

Hva var det jeg sa?

Jeg er ikke i tvil om hva som er mitt største organ. Det må være sovehjertet.

Jeg vet ikke hvor dette organet befinner seg eller hva som gjør at det er så ekstremt velfungerende, men for øyeblikket styrer sovehjertet hele tilværelsen min. “Jeg bør stå opp,” tenker hodet, men sovehjertet protesterer umiddelbart. “Det er jo så mørkt ute,” sier sovehjertet. “Og dyna er så varm og senga så myk. Du trenger vel ikke å stå opp riktig ennå?” “Men det var jo denne fordypningsoppgaven…” forsøker hodet seg, men det er for sent. Sovehjertet har allerede sendt kroppen tilbake til drømmeland.

Sovehjertet elsker slumreknappen på vekkerklokka og gjør alt det kan for å vinne over hodets intense forsøk på å hale meg ut av senga. Når hodet endelig har fått meg til å skru vekkerklokka av, forsøker sovehjertet å overtale meg til å bare ligge et par minutter ekstra i senga før jeg står opp. Og da har sovehjertet virkelig overtaket. For mens jeg ligger der i senga og glipper med øynene for å holde meg våken, gjør sovehjertet øyelokkene blytunge og tvinger meg tilbake i søvn. Og uten noen vekkerklokke til å vekke meg igjen, har sovehjertet atter en gang seiret.

Menneskets søvnbehov er på topp i tenårene, men det skal visstnok dabbe av når man tipper over på tjuetallet. Jeg forlot tenårene for over tre år siden, men har følelsen av jeg stadig sover mer enn noensinne.

Går det an å lide av voksende sovehjerte?

Kroppen min er en trassig treåring. Kroppen min er en liten drittunge som står i butikken og hylgriner fordi den ikke får sjokolade. Kroppen min har utsatt meg for et komplott, men jeg er heldigvis smart nok til å gjennomskue den.

Jeg våkner om morgenen av at kroppen syter. “Åååå, jeg er så syyyyk!” skriker kroppen og starter snørrproduksjonen med et smell. Jeg tørker unna så godt jeg kan, men nekter å la kroppen knekke meg. Den kan klage så mye den orker, det er bare spill og jeg har uansett ikke tid til å bli syk. Og slik starter krigen. Kroppen jobber iherdig for å få meg til å ta livet med ro. Den kjører på med hetetokter, nyseanfall og hodesmerter. Jeg prøver så godt jeg kan å ignorere den, dette er bare skitne metoder for å lure meg til å gire ned. “Jeg vet at du bare later som,” sier jeg til kroppen, men kroppen bare fnyser og kjører på med mer snørr.

Men det er bare spill. Bare en skitten strategi for å få overtaket over meg. Bare tull alt sammen.

For kroppen skjerper seg når den vet at det er alvor. Som når jeg skal ut og intervjue noen. Jeg snakker naturligvis hardt til den på forhånd, ber den oppføre seg pent og ikke finne på noe tull. Jeg truer med sjokoladenekt, søvnmangel og en joggetur. Og kroppen adlyder. Selv om jeg har snytt opp fem pakker kleenex tidligere samme dag. Når jeg sitter der med intervjuobjektet foran meg, oppfører kroppen seg som om ingenting skulle ha skjedd. Helt eksemplarisk. Den klager ikke, den sender ikke ut falske beskjeder og snørrkrana er plutselig stengt.

Når intervjuet er over, prøver derimot kroppen seg igjen. Når den har meg på tomannshånd, tror den at den har overtaket. Men jeg har skjønt hva kroppen pønsker på, og jeg lar meg ikke lure to ganger. “Vææææær så sniiiill,” skriker kroppen til meg, og veksler mellom strie snørrstrømmer og potte tett nese, bare for å irritere. “Kjenner du ikke at jeg er syyyyyk?” Jeg ignorerer den fullstendig.

Jeg vet at den bare orker å holde på sånn i et par dager før den går lei.

Helt fra jeg var liten har jeg lært at melk er sunt. – Du må drikke melk for å få sterke bein, sa mamma, og jeg slukte det rått. Siden jeg aldri har vært veldig glad i melk, har jeg i stedet prøvd meg på snarveier som ost og yoghurt. Og caffe latte. For kaffe er jo den nye helsedrikken, med så mye antioksidanter at cellene danser av glede. Hvis du kombinerer melk og kaffe, må jo det være kanon, tenkte jeg. Så dum går det faktisk an å bli.

For det viser seg at en caffe latte, som kaffe og melk heter på jålete byspråk, inneholder hele 200 kalorier og 12 gram fett. Det kan jeg lese i den kulørte ukepressen, som er min ukentlige kilde til helsenytt. Og selv om jeg aldri har talt en kalori i hele mitt liv, skjønner jeg at jeg bør mene at det er mye. Siden kaffen i seg selv ikke inneholder noen nevneverdig mengde kalorier, er det melka som er synderen. Melka gjør meg rett og slett feit.

Det er kua som har skylda. Den ser kanskje nasjonalromantisk og melkesjokoladesøt ut der den står og gomler gress, men egentlig står kua på den grønne eng og lar livsfarlige klimagasser strømme ut fra endetarmen, mens juret koker med fettholdig væske. Og ikke nok med det, kukjøtt, eller oksekjøtt som det heter i butikken (ingen vil vel spise ei gammal ku), gir deg kreftsvulster både her og der. Kua er terror på fire bein, finansiert av dine skattepenger.

Problemet er at jeg elsker mat. Særlig rødt kjøtt. Og caffe latte. Jeg er med andre ord dømt til å mislykkes. ”Drikker du en kopp caffe latte hver dag i løpet av et helt år, vil du legge på deg ti kilo i året,” leser jeg med store øyne i et av de helsefokuserte kvinnebladene. Og det er bare begynnelsen. Skal jeg tro kvinnebladene, og det skal jeg jo, kommer kroppen min til å bli et mye romsligere sted å bo i løpet av de neste årene. For hvis du spiser en desiliter cashewnøtter hver dag, blir det tjue kilo ekstra i løpet av et år. Femti gram melkesjokolade gir deg femten kilo ekstra og en halvliter cola gir deg ti. Hvis jeg regner litt på mitt ukentlige inntak av caffe latte, nøtter, sjokolade og cola, finner jeg ut at jeg ved årets slutt vil veie 24 kilo mer enn jeg gjorde ved årets begynnelse. Og da har jeg ikke regnet med alt det andre jeg spiser i tillegg, som rødt kjøtt og skumle karbohydrater, som helt sikkert vil gi meg en 30-40 kilo ekstra i året. Minst. I løpet av et par år vil jeg nok ha vokst ut av min egen leilighet, og innen jeg fyller 30, vil jeg være på god vei mot 500 kilo. For forbrenning driver jeg tross alt ikke med.

Ifølge VG er det ett fett om du drikker en latte eller spiser en vaffel. Hvorfor har ingen fortalt meg dette tidligere? Da hadde jeg mye heller spist vafler.

Jeg har endelig tatt påskeferie. Det har immunforsvaret mitt også.

Kroppen er tydeligvis et finurlig system. I det siste har min begynt å stille seg selv inn i et uønsket feriemodus, som går ut på at den i feriene slipper til alle ulumskheter som den vanligvis blokkerer. Med andre ord er det fritt fram for alle sykdommer når det er ferie.

Det samme skjedde nemlig i jula. Så fort kroppen gjør et ørlite tegn på å slappe av, tar basseluskene overhånd. Immunforsvaret er på ferie, her er det fest!

Men kroppen er jo ganske smart også. Jeg har nemlig ikke tid til å bli syk utenfor feriesesongen. Å bli syk utenfor feriesesongen, eller sykesesongen om du vil, betyr et lass med ekstraarbeid. På mitt studie må alle obligatoriske oppgaver leveres inn, og sykdom er ingen gyldig unnskyldning. Det er forresten ingen gyldige grunner for å ikke levere oppgavene, jeg tror ikke engang det hjelper å dø. Siden oppgavene kommer på løpende bånd, betyr det at du får flere oppgaver samtidig dersom du skulle være så uheldig å bli syk. Og flere oppgaver samtidig, med stramme deadliner og høye arbeidskrav, kan føre til at du jobber til du blir sliten, kanskje så sliten at du blir syk. Og da er du tilbake til start og kommer til å bli enda sykere neste gang, fordi du da må ta igjen enda flere oppgaver. En rimelig ond sirkel, med andre ord.

Derfor er jeg glad at kroppen min er såpass smart at den skjønner at hvis den noen gang skal orke å bli syk, så må det være nå. Og så hardt som immunforsvaret jobber resten av året, så fortjener det litt ferie det også.

Sykdom er ikke noe jeg prioriterer i hverdagen. Nå skal det bli deilig å få ferie, så jeg for en gangs skyld har tid til å bli littegranne dausjuk.

Dette lurer jeg på om kroppen:

Hvordan skjønner kroppen alltid når jeg skal stå opp? Selv om jeg er langt inne i drømmeland, så klarer jeg alltid å våkne 5 minutter før klokka ringer. Og jeg står ikke engang opp til samme tidspunkt hver dag. Hvordan klarer kroppen å skjønne hvor mye klokka er?

Er det den biologiske klokka som tikker?