AneRikke.com

Noen ting virker håpløst gammeldagse. VHS-kasetter, svart-hvitt tv og hest og kjerre er vi liksom ferdige med for lenge siden. Vi har kommet på bedre tanker, utviklet oss videre og funnet på bedre løsninger. Og det neste vi kommer til å kvitte oss med, er antakeligvis knappen.

Jeg har begynt å bekymre meg for knappebestanden i det moderne samfunnet. Knappen er i sterk nedgang og står i fare for å bli utryddet. Nylig fikk jeg nemlig min første mobiltelefon uten knapper. Det vil si, den har teknisk sett fire knapper: Av/på-knappen, en hjem-knapp og to knapper til å regulere lyden, men den mangler knapper for de essensielle funksjonene en mobiltelefon skal ha: Tallknapper til å ringe med eller bokstavknapper til å sende tekstmeldinger med. Til gjengjeld har den en stor og fin skjerm der du kan trykke akkurat hvor du vil.

Og denne knappeutslettelsen har begynt å bre seg. Det er ikke vanskelig å finne både minibanker, billettautomater, fjernkontroller, lysbrytere eller komfyrer uten knapper. Og snart kommer Apples nyeste oppfinnelse: En datamaskin uten knapper, som sikkert vil bety den sikre død for knappen slik vi kjenner den i dag. Snart vil vi finne både heiser, vaskemaskiner, brusautomater og trekkspill uten knapper.

I framtida kan vi trykke akkurat hvor vi vil når vi vil, og trenger ikke la oss begrense av knappens avgrensede lille område. Pusseklutsalget vil gå til himmels, og fettede fingre vil bli umoderne som aldri før. Jeg spår heftige protestaksjoner fra Blindeforbundet og fra Foreningen for menn med store og klumpete fingre. Svømmeknappen vil bytte navn til svømmetrykkflaten, og uttrykket “knappe ressurser” vil bli byttet ut med “trykkfølsomme ressurser”. Og du kommer til å måtte tørke av alle blanke flater i hjemmet ditt etter at du har hatt besøk, fordi folk tror at alt som er blankt og flatt er en potensiell knapp som kan trykkes på.

Hva som vil skje med skjorteknappene, er derimot veldig usikkert.

Nå begynner jeg å lure på om det faktisk ligger noe i den aprilspøken…

På lørdag så jeg hjemtraktene på tv. Grenland fikk nemlig utfolde seg i over en time prime-time på NRK1, i spedd noen sanginnslag og en overentusiastisk Per Sundnes. Melodi Grand Prix, kalte de det visst, men fra mitt synspunkt så det mer ut som Grenland Prix enn Grand Prix. Det var rett og slett en drøy time med grenlandsreklame i beste sendetid på NRK. Musikkinnslagene stod aldri i veien for det som egentlig var målet med kveldens sending: Å vise hvor fantastisk det er i Grenland.

Jeg tror nesten at Vekst i Grenland hadde betalt Per Sundnes for å namedroppe Grenland i annenhver setning. – Her i Grenland er det kjempestemning! Han skal snart stå på scenen her i Grenland! Hør så entusiastiske publikum i Grenland er! Jeg hadde ikke blitt forundra dersom han hadde lirt av seg en: “Vi kosær vårs i Grenland!” mens han allerede var i gang.

Sannheten var at han og alle MGP-artistene var i Skien. Grenland er jo en samlesekk for fire kommuner og ingen presis måte å uttrykke hvor du er på. Det er omtrent som å ringe hjem og si du er i Syden. Alle skjønner omtrent hvor du er, men de kan ikke komme og hente deg, hvis det skulle være nødvendig. Og det kan jo forsåvidt være kjekt, det. Men veldig nøyaktig er det ikke. Det var sikkert noen som satt og så showet på tv dypt inne i bambleskogene også, men du får ikke meg til å tro at Per Sundnes kunne høre dem rope helt opp til Skien fritidspark.

Men du verden hvor bra Grenland tok seg ut på tv-skjermen! Her var det blide barn og ordførere, fisk og reker, Henrik Ibsen og Odd-supportere, båtplassær og bårnehageplassær – det var nesten så jeg fikk lyst til å flytte hjem igjen umiddelbart. Litt flere bamblinger og jeg hadde garantert vært solgt.

Men om folk faktisk har blitt noe klokere av tv-reklamen, eller MGP-showet som det visstnok het, er jeg ikke så sikker på. Når jeg sier jeg er fra Grenland, pleier folk å nikke og smile, men jeg ser på dem at de egentlig ikke vet hvor Grenland er, bare at innbyggerne har et fotballag som heter Odd. Og nå tenker de vel på Grand Prix i tillegg.

Jåda, det er så snålt atte!

Nissens popularitet er skremmende. Han opererer oftere og oftere utenfor sesongen, og snart kan vi nok se ham også midtsommers, poserende i en rød, pelskledd strandtanga og med en piña colada i hånda. Han satser kanskje på en karriere som skuespiller i Hollywood, og det går ikke lang tid før han stiller som presidentkandidat i USA. Med hans popularitet vinner han glatt, og skaper en supermakt der barbering er ulovlig og hvor reinsdyrene får vandre i gatene. Vil vi virkelig at en skjeggete, pedofil olding med ølmage og topplue skal kontrollere verdens mektigste stat?

Julenissen er farlig, og da snakker vi ikke bare om de halvalkoholiserte alenefedrene som skaffer seg ekstrajobb som kjøpesenternisse. Tenk bare på hvilken makt denne mannen har. Vet vi egentlig hvem som skjuler seg bak det godslige smilet? Kanskje julenissen egentlig er et Talibanmedlem som har bleiket skjegget? Eller Jan Simonsen som har fått seg ny jobb? Det eneste vi vet er at julenissen er en sleiping som bytter kroppskontakt mot falske løfter, og penger mot grelle plastprodukter. Julen nærmer seg og snart kommer han til et barn nært deg. La oss håpe du har vært slem i år.

Den svikefulle nissen leverer aldri presangene han lover, men ingen melder ham til forbrukerombudet av den grunn. Julenissen lever på en løgn, en løgn som alle foreldre er med på å opprettholde. Nei, han kommer ikke til snille barn, han har bedre ting å bruke tiden sin på. Posere smilende for Coca-Cola for eksempel. Det tjener han jo penger på. For penger er noe nissefar har nok av. Han har tross alt monopol på julen, og bruker all sin tid på å pønske ut nye forretningsideer. Fra oktober til januar okkuperer han alle landets butikker, med sin struttende mage og sleske smil, og lurer alle små barn til å tømme sparegrisen. Når det dukker opp et nytt Disneyprodukt i butikkene skriker alle foreldre ut om kommersialisering og kjøpepress mot barn. Julenissen går derimot fri, selv om han selger ti ganger flere produkter enn Harry Potter og Disney til sammen. Et sted i verden sitter den velfødde nissen og humrer fornøyd, fordi ingen har oppdaget hvordan han har manipulert markedskreftene.

Julenissen er alt annet enn et sunt forbilde. Den store magen vitner om et overdrevent inntak av øl og junk-food, og det uflidde skjegget om dårlig personlig hygiene. Den rødmussede nesen er dessuten et kjent tegn på alkoholisme. Det at han tror han bor på nordpolen sammen med mange små alver og kjører reinsdyrslede over himmelen, kan tyde på alvorlige psykiske lidelser eller overdrevent inntak av skumle sigaretter. Mye tyder på at han i tillegg har ekteskapelige problemer, siden han aldri er å se sammen med nissemor. Kanskje er hun lei av at han alltid er ute og morer seg med mindreårige.

(fortsettes her)

Helt fra bleiestadiet blir små godtroende barn manipulert med koselige historier om julenissen. Denne hyggelige, gamle mannen med den runde magen og det hvite skjegget, som besøker alle snille barn på julaften. Lenge etter at både tannfeen og storken er døde og begravet, lever illusjonen om julenissen i beste velgående. År etter år drar naive foreldre på seg nissemaskene og skremmer vettet av sine søte små. Redselen er ikke ubegrunnet, julenissen er nemlig ikke så snill som du tror.

De fleste barn lærer at de aldri skal snakke med fremmede menn. Alle fremmede menn, bortsett fra julenissen. For i motsetning til andre menn, som kan være både slemme og pedofile, er julenissen bare snill. Han elsker små barn, og lar de villig sitte på fanget og nappe han i skjegget. Da ler julenissen en dyp og rungende latter, mens han stryker barnet kjærlig over ryggen. De voksne har ikke adgang til nissens fang, og får heller ikke vite hva nissen hvisker i øret til de små håpefulle. ”Jasså, jenta mi, har du vært slem i år? Da må nok nissefar daske deg litt. Hø-hø-hø!” I bytte mot klemmer, blir barna lovet de flotteste presanger. Og hvis en femåring spør hva julenissen har i lomma, kan nissefar betro dem at det er en gulrot han skal gi til Rudolf på hjemveien.

(fortsettes her)

Terrorfrykten fester sitt klamme grep rundt selv den sterkeste sjel for tida. Selv om fornuften tilsier at det ikke er noe å være redd for, er til og med jeg litt paranoid. Nå har jeg til og med begynt å bli redd for desserter.

Jeg satt på trikken i går og så på en fyr som holdt en sjokoladepuddingpakke. Han plasserte den i setet ovenfor seg. Jeg var sikker på at det var en bombe i forkledning. Derfor ba jeg mine siste bønner og forberedte meg på det verste, mens hjernen min skrek: “HALLOOOOOOO!!!! SLAPPP AV!!!! Det er SJOKOLADEPUDDING!!!!!”

Det var selvfølgelig ikke en bombe. Men jeg studerte sjokoladepuddingfyren nøye, i tilfelle jeg skulle overleve terrorangrepet og måtte gi et signalement til politiet. Jeg trodde nemlig ikke at han hadde tenkt til å sprenge seg selv. Jeg prøvde å lese ansiktsuttrykket hans, for å se om han så nervøs ut. (I smug selvfølgelig, jeg var jo redd for å bli oppdaget.) Han gjorde i grunn ikke det. Ikke så han ut som en terrorist heller. Han var nok bare sjokoladepuddingsugen.

Jeg lurer selvfølgelig på om jeg er gal, i og med at puddinger gjør meg nervøs. Og jeg blir både beroliget og uroliget av at politiet tydeligvis er like nervøse som meg. Hadde puddingfyren sittet på 13-trikken på vei mot den amerikanske ambassaden hadde det nok blitt andre boller. Eller pudding om du vil.

Scenario 1:
Sted: 20-bussen
Tid: Midt på dagen
Passasjerer: Enkelte skoleungdom med ryggsekk, gamle damer med trillebag, middelaldrende med plastposer fulle av mat. Alle er kledd i hverdagsklær.

Scenario 2:
Sted: 20-bussen
Tid: I åttetida lørdag kveld
Passasjerer: Unge mennesker i 20-åra som er pynta og fine. Samtlige bærer en plastpose. Den inneholder ikke mat. Derimot klirrer den på mistenkelig vis.

Spørsmålet her er: Hvorfor driver alle unge og bærer på grelle plastposer fra Kiwi når de er pynta og fine en lørdagskveld? Hvorfor ser jeg aldri noen mellom 20 og 30 med plastposer på dagtid? Og hva inneholder denne mystiske plastposen? Hvorfor klirrer den så? Og hvorfor egner dette innholdet seg kun etter mørkets frambrudd? Og hvorfor har ikke jeg en slik plastpose?

Spørsmålene er mange og ubesvarte. Er dette en internasjonal sammensvergelse? En hemmelig sekt? Et hemmelig forbund? Det som hvertfall er helt sikkert, er at det skjer mer i Oslo enn det vi vanlige folk vet om. Hvem disse menneskene er, hva de driver med og hvor de holder til, er til nå ukjent. Om plastposegjengen noen gang blir avslørt er umulig å si. Men det som er sikkert, er at de snart slår til igjen. På en buss nær deg…

Det er ikke lenger nødvendig å dra til eksotiske steder som Irak eller Afghanistan for å oppleve litt spenning i hverdagen. Nå har folk nemlig begynt å skyte hverandre på åpen gate i Oslo også! En potensiell turistattraksjon på linje med den såkalte paradegaten Karl Johan, der du kan betrakte Oslos beste samling av prostituerte, narkomane og tiggere, for ikke å snakke om de entusiastiske og akk så hyggelige gateselgerne (de som står med sorte mapper vet du…)

I følge politiet er det en av disse som som står bak de siste skyteepisodene:

På tide å kontakte politimester Fiks?