Noen ganger liker jeg å tro at jeg er opptatt av viktige ting. Seriøse saker. Ikke fjas og dilldall.

Men urmennesket i meg spiller ikke alltid på lag med intellektuell-wannabe’en. For det viser seg at jeg har sterke instinkter. Hva skal jeg ellers forklare denne trangen til å fråtse i andres privatliv?

For jeg tiltrekkes av übertabloide overskrifter som gamlinger mot kamferdrops. Jeg klikker ukritisk på alt som inneholder sex, Paris Hilton eller nakensjokk. Denne ryggmargsrefleksen er slitsom og totalt unyttig. For egentlig vil jeg bry meg om ordentlige nyheter, de sakene som virkelig betyr noe her i verden.

Allikevel suser politikk, næringsliv og utenriks umerket forbi, mens alt som inneholder idol-kjendiser eller puppedrama utløser klikkerinnstinktet i meg. Jeg simpelthen bare må lese det, selv om jeg samtidig irriterer meg grenseløst over at nettavisene flyter over med tabloid underholdningsjournalistikk. Antakeligvis har jeg kun meg selv å takke.

For hvem er det som leser disse sakene? Sånne som meg selvfølgelig. Derfor må min indre akademiker ta opp kampen med den nysgjerrige sladrekjerringa. Kuriosa må byttes ut med kultur. Sladder med sannhet. Fråtseri med forståelse. Dessverre vinner sladrekjerringa nesten hver gang.

Jeg tror jeg har veldig sterke instinkter.