Jeg har julestemning. Det er 4. november, og jeg har allerede kommet i julestemning. Det er et stort problem.

Jeg har julestemning, og det plager meg. Julestemning er ingen konstant følelse. Den kommer før eller senere til å gå over, og da begynner antakeligvis jula å nærme seg. Og det er et hav av tid, for å ikke å snakke om 20-30 sider med fordypningsoppgave, mellom meg og juleferien. Det er for tidlig. Alt for tidlig. Jeg vil ikke.

Jeg har julestemning, og det begynner å gå meg på nervene. Det kan ikke være meninga at det skal begynne å snø i slutten av oktober? Eller at det skal være nisse på colaen så tidlig? Julemarsipanen har jo vært i butikken i over en måned, men de trenger vel ikke å begynne å sende reklamer med julaftenhistorier i begynnelsen av november? Og hvorfor flyter postkassa mi over med julereklame? Jeg har ikke bruk for ribbeform og tomtegløgg helt ennå.

Jeg har julestemning, og jeg skylder på handelstanden. På kommersialismen. På julenissen. Og kanskje litt på USA. Og Nidar. For ikke å glemme snøen. Og skolen. I forrige uke var jeg på Ikea, og da kjøpte jeg julepapir. I oktober! Jeg har blitt svak. Før var jeg prinsippfast som få, nå er jeg så svak at jeg kjøper julepapir og julelys to måneder før jul. Jeg skammer meg.

Jeg har julestemning, men mest av alt er jeg redd. Redd for at julestemningen skal forsvinne og aldri komme tilbake. Redd for at jula skal bli bakestress, gavemas og pyntejag.

Redd for at jeg har blitt for voksen for jula.