Nye tradisjoner

Ti tegn på at jula mi har endra seg de siste årene:

1. Jeg har ikke hatt noen adventskalendere i år.

2. Jeg har ikke skrevet ønskeliste fordi jeg har alt jeg trenger. Jeg har heller ikke hatt noen forventinger om å få noe spesielt til jul.

3. Jeg syns det er mer gøy å gi julegaver enn å få.

4. Jeg har slutta å le av Grevinnen og hovmesteren.

5. Jeg må ikke lenger se Tre nøtter til Askepott.

6. Jeg sover lenge på julaften i stedet for å se på tv.

7. Jeg syns det viktigste i jula er å spise god mat og å være sammen med familien.

8. Jeg har slutta å protestere når mamma finner fram julepynten før lillejulaften.

9. Jeg syns adventstida går fryktelig fort.

10. Jeg har ikke lenger juleferie til langt ut i januar.

Jeg er redd jeg begynner å bli voksen.

1 up

Da jeg var seks år, ønsket jeg meg hovedsakelig to ting til jul: En dukke som kunne tisse og bæsje eller en Nintendo 8-bits maskin. Noen dager før julaften fant jeg julegaven fra mamma og pappa, men innpakkingen røpet ingenting. Begge deler kom i en firkanta eske på omtrent samme størrelse, og jeg håpet mest av alt at det skulle være en tissedukke.

Det var det ikke, og takk og pris for det. Dette ble nemlig starten på mitt langvarige forhold til en småkorpulent, italiensk rørlegger med bart.

Det var kjærlighet ved første klikk. Jeg tegnet Princess Toadstool (eller Tornadstol, som jeg var sikker på at hun het) og sopper i bokstavboka mi på skolen, og fikk nye ord, som boss og continue, i vokabularet. Men heldigvis var jeg smartere enn at jeg gikk ut i skogen og spiste fluesopp for å bli større. Jeg klarte til slutt å runde spillet, etter utallige forsøk på å klare de 24 brettene, for dette var før det var noe som het lagring, noe som førte til at jeg til slutt ble en rimelig habil Super Mario-spiller. Og kjærligheten til Super Mario Bros. ble videreført til både Super Mario Bros. 2 og 3, og siden Super Mario 64 og Super Mario Galaxy.

I forrige uke kjøpte jeg det nyeste medlemmet i Super Mario-familien, New Super Mario Bros. Wii, og jeg oppdager at jeg er minst like engasjert nå som da jeg spilte Mario for første gang som seksåring. Jeg kan ikke forklare akkurat hva det er som er så fascinerende, men på meg virker Mario altoppslukende og sterkt avhengighetsdannede.

Den eneste ulempen er at mamma ikke lenger kan passe på så jeg ikke spiller for lenge av gangen.

NES_Super_Mario_Bros

Oro jaska beana

Vil ungene helst bytte ut Fido med en nakenhund? ICA har julegaven som gjør det mulig:

All I want for x-mas

Jeg er redd årets julegavebudsjett blir høyere enn noensinne.

For jeg kan jo ikke gjøre forskjell, og må dermed også ha julegave til hodet, skuldrene, magen, ørene, halsen og øynene, for ikke å snakke om albuene, knærne….

Julegaver

Det er merkelig hvilke julegaver som brenner seg inn i hukommelsen. Det er ikke nødvendigvis de største og dyreste gavene vi husker best. Heller ikke de mest vellykkede.

Da jeg var veldig liten fikk jeg en Pink Panter-blokkfløyte til jul. Den var rosa og jeg tror faktisk den finnes i kjelleren hjemme et sted fremdeles. Jeg vet ikke hvem jeg fikk den av, men av en eller annen grunn husker jeg den rosa blokkfløyta veldig godt.

Jeg har hatt besøk av julenissen kun en gang. Det var ikke et veldig gledelig møte. Jeg fikk en gave, og den inneholdt et par grønne ullsokker. Jeg ble skuffa og siden har jeg ikke hatt noe særlig til overs for nissen. Dessuten gikk onkel Jørn Roar på do akkurat når nissen var på besøk. Mystisk det der.

Da jeg var sju år fikk jeg en stor eske av mamma og pappa til jul. Jeg var sikker på at det var en dukke som kunne spise og tisse, men det viste seg å være en Nintendo. Den første 8 bits Nintendoen, med Super Mario Bros. 1 og Duck Hunt med pistol(!). Jeg husker ikke om jeg ble skuffa fordi det ikke var en dukke eller om jeg ble positivt overraska over den superavanserte spillmaskina, men jeg fikk nok mer glede av nintendoen enn en eventuell tissedukke.

Jeg har en grandonkel som pleide å gi meg julegaver når jeg var mindre. Han er ikke direkte ung og har aldri hatt barn selv, derfor var ikke alltid julegavene like oppdaterte. En gang fikk jeg en cd, noe han sikkert tenkte var midt i blinken for en tenåring. Problemet var bare at det var en helt vilkårlig cd, som absolutt ikke var interessant i det hele tatt. Ikke vet jeg hvor han hadde fått den fra, men den hadde hvertfall aldri befunnet seg på noen hitliste. Tanken var nok god, men gaven var ikke like vellykket.

Da jeg var 14 fikk jeg mobiltelefon til jul. Som den bakstreverske tenåringen jeg var, hadde jeg naturligvis vært motstander av mobiltelefoner over lengre tid og kunne derfor ikke innrømme at jeg faktisk var glad for å få en selv. Heldigvis kunne jeg si at jeg hadde fått den av mamma og pappa til jul og slapp dermed å forklare hvorfor jeg plutselig brøt alle mine prinsipper, som jeg tidligere hadde vært så sta på.

For et par år siden ønsket jeg meg kakeformer, og fikk nesten bare det. Jeg fikk et par tøfler fra bestefar, som så mer ut som om de var til bestefar enn fra han. Det var mamma og pappa som hadde kjøpt dem og jeg var sikker på at den tanken også var god. Det endte med at vi byttet tøflene inn i sko til mamma, som jeg fikk penger for.

Det er flere julegaver jeg ikke husker enn de som faktisk har festet seg i hukommelsen. Jeg husker så vidt hva jeg fikk til jul i fjor, men håper ikke at det er et tegn på at jeg begynner å bli gammel. Det er nok heller et tegn på at vi har det for godt og at vi får for mange julegaver vi egentlig ikke trenger.

Men så er det jo veldig hyggelig med julegaver også da…

10 dager igjen

Julegaver er egentlig et merkelig konsept. Jeg mener ikke at det ikke er hyggelig å gi eller få julegaver, men egentlig er julegaver litt snodig. Tanken er veldig god, men det er ikke alltid ting funker like bra i praksis.

Julegaver til barn er greit. Barn skriver lange ønskelister fulle av ting de har lyst på, og de voksne forer dem med en haug med leker. Barna blir fornøyde og de voksne blir glade fordi barna er det. Julegaver til voksne er derimot noe helt annet.

I rike Norge har de fleste voksne alt de trenger og vel så det. Derfor er voksnes ønskeliste ofte knappe greier, eller totalt ikke-eksisterende. Allikevel skal mange voksne på død og liv kjøpe julegaver til hverandre. Først vrir de hjernene for å komme opp med en lur idé på hva de skal kjøpe, før de ender opp med å bruke masse penger på noe ubrukelige greier mottakeren verken ønsker seg eller trenger (som fonduegryter og elektriske vinopptrekkere). I gjengjeld får giveren en like ubrukelig gave i retur.

Så det de voksne egentlig gjør er å bruke masse penger på å gi noe unyttig til noen de er glade i, for å få noe like unyttig tilbake. Så etter julaften sitter de der med slukne lommebøker og en haug av ting de egentlig ikke trenger. Hadde denne dingsebyttingen stoppet, kunne de heller kjøpt noe de virkelig trengte for pengene. Kanskje ikke like mye nestekjærlighet i den gjerningen, men det hadde spart miljøet for mye avfall.

Ikke misforstå, jeg syns det er utrolig hyggelig å gi julegaver, og toppen av lykke er når du finner noe som virkelig faller i smak hos mottakeren. Men det er ikke å komme bort ifra at jo høyere alderen på mottakeren er, jo vanskeligere blir det.

Det beste alternativet er kanskje å gi pengene til en veldedig organisasjon, så de går til noen som virkelig trenger dem.

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende