BØ!

Faksimiler fra Dagbladet

 

Alarm, alarm!

Det er varseltrekantsesong. Det er den tida av året da du helst skal holde deg innendørs i frykt for å bli overfalt av alle de skumle krypene som vi er plaget med her i Norge.

For min del er det den tida av året som minner meg på hvor bra vi egentlig har det her i landet, når det farligste dyret vi har er flåtten. Det er naturligvis ingen spøk for de som blir alvorlig syke av borrelia, men de aller, aller fleste av oss kommer gjennom sommersesongen like hele.

Men det er noen som prøver så godt de kan å skremme vettet av oss. Dagbladet skal ha for forsøket, men jeg blir mest oppgitt og ikke særlig redd. Det eneste jeg frykter, er hva som vil skje den dagen det faktisk skjer kommer noe som er verdt å være ordentlig redd for.

Og når så du forresten sist en forsker som faktisk slo alarm?

I fjor sommer skrev jeg denne saken, som ble til denne forsida i Vårt Land:

Moralen er at du sannsynligvis ikke kommer til å dø av flåttbitt i år heller.

Og hvis du gleder deg til sommeren er over og du igjen kan bevege deg trygt ute i naturen, så bør du vurdere å skaffe deg sovepose for vinterbruk i samme slengen. Ved juletider kan du nemlig bli offer for bakholdsangrep i din egen stue:

Vart du skræmt no?

Emo-avis

Den svenske kristenavisa Dagen.se har et morsomt konsept, nemlig en kommentarfunksjon som går ut på at leserne kan gi tilbakemelding om hva de føler etter at de har lest en avisartikkel. Du finner den på den treffende adressen http://www.dagen.se/dagen/Emo.aspx, med andre ord er dette en real emo-index. Og det som er enda mer interessant, er å se hvilke saker som får leserne til å føle seg enten upplyst, glad, ledsen, förvånad eller arg.

Det er kanskje ingen stor overraskelse at leserne blir glade av å lese sakene “Katolska kyrkan: Halloween är antikristligt” eller “Drottning Silvia ger ut bok med böner”, men jeg lurer litt mer på hva de syns er gledelig med sakene “Kyrka utan makt” og “Europadomstolen vill få bort krucifix i skolor”.

At dronning Silivia gir ut bønnebok er tydeligvis fint, men de svenske avisleserne er ikke like glad i pavens nye stunt. Artikkelen “Påven medverkan på nytt musikalbum” får nemlig leserne til å føle seg sinte.

Og leserne blir faktisk lei seg når de leser at “Gud stoppade Jenny Berggrens bröstförstoring”.

Med andre ord: Pavepop er kjipt, men store pupper er fint. Det er sikkert mange norske avislesere som vil være enige i det.

Don’t stop ’til you get enough

Jeg elsker ordspill, og som journalist er det noen ganger vanskelig å holde seg i skinnet rent ordspillmessig. For eksempel når jeg skal skrive en sak om Michael Jackson-kvelden på Skal vi danse. Heldigvis må jeg skrive på norsk, og da er det litt lettere å ikke ta helt av i en ordspill-bonanza. Hadde jeg derimot skrevet på engelsk, kunne gårsdagens artikkel bli litt av en fornøyelse. (Jeg har ikke for vane å blogge på engelsk, men jeg gjør et unntak denne gangen. Dessuten er følgende tekst relativt fiksjonell og ikke helt sammenhengende, men ganske artig likevel.)

This is it for Jan Thomas

There was no blood on the dancefloor, but tonight’s episode of Dancing with the stars was still a thriller.

– I can’t blame it on the boogie, says Jan Thomas after his exit from Dancing with the stars this saturday night. He and his dancing partner dirty Diana just wanna be startin’ something, but the result was bad.

– They don’t really care about us, says Jan Thomas about the judges giving him a low score. He claims that he is invincible, but the truth is that his human nature is rather dangerous.

– The way you make me feel is like a smooth criminal. You are not alone about that. You rock my world and I want you back, he says to his dancing partner with a scream.

– I just can’t stop loving you, his husband says to comfort him.

– Don’t stop ’til you get enough, is Jan Thomas’ answer.

He might be a stranger in Moscow, but now he wants to heal the world. Maybe he will beat it, but I guess you got to be there to see. I know that I’ll be there, but you better leave me alone.

bilde
Foto: Joakim S. Enger

(Hvis du vil lese den ordentlige og mer nøkterne saken, finnes den her.)

Det er dejlig…

Dansker og nordmenn har litt forskjellige tilnærmingsmetoder når de skal forklare ting på en halv-akademisk måte. For eksempel hvordan man best mulig skriver fortellende journalistikk. Morten Sabroe, journalist i Politiken, mener at du da er nødt til å prøve deg fram, for dette er ikke noe du kan lese deg til. Eller som han forklarer det selv:

“Det er som med sex: Den, der har læst grundregler i, hvordan man leverer et godt knald og begynder at praktisere det, ham eller hende ville jeg nødig støde ind i.”

Den dagen jeg kommer over en norsk pensumartikkel som bruker ordet knald, eller knull, som det vel heter på norsk, tror jeg at jeg spiser hatten min, eller noe annet uspiselig jeg måtte finne i umiddelbar nærhet. Og så lenge danskene disker opp med denne typen friske eksempler, er jeg tilbøyelig til å godta de litt krøkkete kommareglene de operer med. Ja til flere dansker på pensum!

Bruk stemmeretten!

stem

Dagbladet.no presenterer demokrati i praksis.

Skrytepave

Er det mulig å si noe positivt om seg selv uten å skryte?

Jeg tror jeg er kuet av janteloven. Jeg har nemlig store problemer med å si positive ting om meg selv, fordi jeg er redd for å framstå som en skrytepave. Men noen ganger havner jeg i umulige situasjoner. Som når noen spør meg hva jeg studerer.

I utgangspunktet er dette et rimelig uskyldig spørsmål. Jeg svarer journalistikk, og hadde det vært over der, hadde alt vært i orden. Men så kommer det umulige oppfølgingsspørsmålet:

“Er ikke det veldig vanskelig å komme inn på?”

Jeg kan enten svare at ja, det er vanskelig å komme inn på, og samtidig innrømme at jeg har gode nok karakterer til å komme inn. Eller jeg kan si nei, det er ikke så vanskelig å komme inn der, og om mulig virke enda mer overlegen. For alle vet jo at snittet for å komme inn er relativt høyt.

Derfor ender jeg som regel opp med å unnskylde meg selv. Jeg pleier å si at jeg søkte flere ganger før jeg klarte å komme inn, og på den måten jobber jeg aktivt for å nedvurdere meg selv. Jeg burde være stolt, men er i stedet flau.

Noen ganger tar jeg meg selv i å fortelle om steder jeg har vært, og umiddelbart bli engstelig for at det skal fremstå som skryt av at jeg har vært der. Og mens jeg er tilbakeholden med å fortelle ting, fordi jeg ikke vil bli tatt for å skryte, øser jeg gjerne av min mislykkethet på andre områder. Det er jo positivt å rakke ned på egen person.

Det sier vel seg selv at jobbintervjuer ikke er min arena.

Det hadde kanskje vært bedre å være miserabel og mislykket. For det er vel lite som er så vellykket i det sosiale liv som å klage over egen mislykkethet?

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende