Jeg våknet i natt av et underlig drønn, og i et lite øyeblikk trodde jeg at det enten måtte være tordenvær eller verdens undergang. Det var ingen av delene, men derimot bygårdens oppsamlede snø- og islager som bestemte seg for å komme dundrende ned fra taket akkurat da de fleste beboerne akkurat hadde forsvunnet inn i sin søteste søvn. Det var kanskje like greit, for alternativet ville vært at det kom dundrende ned når alle beboerne var på vei ut av døra om morgenen, og det kunne ha blitt skikkelig stygt.

Jeg ble advart mot både voldtektsmenn, lommetyver, narkotika og kebab, men at Oslo blir en dødsfelle hver eneste vår, var det ingen som fortalte meg før jeg flyttet til hovedstaden for snart seks år siden. For mens de andre farene er relativt enkle å styre unna, er det umulig å la være å utsette seg for faren for å få en isblokk i fleisen så fort du stikker hodet utenfor døra nå for tida. Isen truer på hvert eneste hustak, og det er et under at jeg fortsatt er i live.

Jeg kan naturligvis tråle gatene med blikket konstant festet på taket over meg, men jeg risikerer da veldig mye annet:

1. Å få isklumpen i ansiktet i stedet for i hodet, og jeg er usikker på om det er en fordel.
2. Å bli påkjørt av en bil jeg ikke så, fordi jeg hadde blikket rettet opp i stedet for rett fram.
3. Kollidere med noen andre fotgjengere jeg ikke ser.
4. Snuble i noe og gå på trynet.

Disse scenarioene er kanskje å fortrekke framfor å få en 50 kilos isblokk i hodet, men jeg tror heller jeg helgarderer og gjør det eneste som i hvert fall er 100% sikkert:

Holder meg innendørs.