Sånn er det bare

Hvis du drar på en stor paraply, begynner det ikke å regne.

Hvis du tar på deg skjørt og legger igjen jakka hjemme, forsvinner sola og det blir kaldt.

Har du full lommebok, finner du ingenting du har lyst til å kjøpe. Har du tom lommebok, har du lyst til å kjøpe alt.

Hvis du leter, finner du ingenting. Leter du ikke, finner du alt du lette etter tidligere.

Har du kjempelyst på sjokolade, har du det ikke liggende i kjøleskapet. Har du sjokolade liggende i kjøleskapet, har du ikke lyst på det.

Må du veldig tisse, finnes det ingen do i nærheten.

Har du lyst til å gå på kino, er det ingen gode filmer som går. Går det noen gode filmer, er de utsolgt.

Er du pratesjuk, er det ingen hjemme.

Blir du bedt med på noe gøy, er du opptatt. Blir du bedt på noe du ikke har lyst til å gå på, er du ledig og har ingen unnskyldning for å ikke gå.

Har du tatt med deg kamera, er det ingenting å fotografere. Lar du kameraet ligge hjemme, dukker motivene opp overalt.

Har du lyst til å blogge, har du ikke noe å skrive om.

Så jeg tar med paraply når jeg har lyst på sol. Og jeg tar alltid med jakke, så jeg er sikker på at jeg ikke kommer til å trenge den.

Jeg later alltid som om jeg ikke skal ha noe når jeg skal ut og handle. Og jeg prøver å ikke rote bort ting, så jeg slipper å rydde.

Jeg har sjokolade i kjøleskapet, i tilfelle jeg får lyst på litt allikevel. Og jeg tisser når det finnes en do i nærheten.

Skal jeg på kino, kjøper jeg billetter på nettet. Er jeg alene hjemme, ser jeg på tv og surfer på nettet til jeg ikke er det lenger.

Dukker det opp noe jeg må ta bilde av, bruker jeg mobilen.

Og jeg blogger selv om jeg ikke har noe å skrive om.

Flinkisforbannelsen

DeLillos og Ida Maria fyller for tiden radioen med den fine og fengende låten “Flink”. Det er mulig dette er ment som ærlige og oppriktige komplimenter til en veldig flink person, men jeg klarer ikke å tolke det som annet enn ironi. “Herregud, du er så flink og spesiell!” kan umulig være ment positivt.

Jeg har et rimelig anstrengt forhold til ordet flink. Jeg har nemlig vært flink hele livet, og har lenge trodd at det var en fin ting å være. “Så flink du er,” har folk sagt til meg siden jeg var et lite knøtt, og det var kanskje fint når jeg var 6 år, men det er ikke like fint nå som har jeg passert 20. For når du kommer over en viss alder, begynner folk å bruke det mot deg, og du innser plutselig at du skulle ønske at du var hva som helst, bare ikke flink.

“Du er jo flink,” begynte læreren min, og jeg kunne kjenne men-et dirre mellom oss, men han rakk aldri å komme med det, for jeg ble provosert og måtte nødt til å spørre: “Mener du det positivt eller negativt?” Han hevdet det var positivt, men jeg er jommen ikke sikker. For selv om alt er etter boka, blir det ikke særlig spennende av den grunn. Og der har du meg i et nøtteskall: Helt etter boka, verken mer eller mindre. “Ja, du er søren meg flink,” som DeLillos og Ida Maria sier det, med en viss syrlig undertone.

Hvis det finnes noe sånt som flinkispoeng, tror jeg nesten jeg er millionær. Problemet er at poengene ikke kan omsettes til noe nyttig, bare mer dårlig selvtillit for alt jeg fremdeles ikke har gjort. Jeg skulle ønske jeg bare kunne gi litt beng og la ting seile litt i sin egen sjø en stund. Det finnes til og med en sykdom for sånne som meg: Flink pike-syndromet. Det inntrer når de flinke pikene har vært så flinke med både jobb, familie og hjem at de faktisk møter veggen. Foreløpig holder jeg god avstand til veggen, men det er nok bare fordi jeg fortsatt syns det er greit å spise frossenpizza til middag.

Jeg vil gjerne være smart, snill, morsom, kul eller dyktig, bare ikke flink. Jeg skulle ha jobbet fra jeg var 13 år, gått mer ut og skaffet meg et enormt nettverk, men i stedet har jeg vært flink pike med gode karakterer og skremmende eksemplarisk oppførsel.

Heldigvis er jeg ikke pen i tillegg. Da hadde det virkelig vært krise.

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende