Living in the future

Dette er vekkerklokka mi. Den ser egentlig ut som en helt vanlig vekkerklokke. Og det ser ut som om klokka snart er kvart på tre på bildet. Det er feil. Klokka er snart kvart på tolv.

Vekkerklokka mi går nemlig tre timer for fort. Kan du ikke bare stille den da? tenker vel du, men det er nok ikke så lett. For egentlig går den helt riktig, det bare ser ut som om den går tre timer for fort. Og det er i grunn ganske upraktisk.

Hvordan jeg vet at den egentlig går helt riktig? Vekkefunksjonen virker som den skal. Jeg stiller inn vekkerklokka på sju, og vekkerklokka ringer klokka sju. Men da ser det ut som om klokka er ti. Jeg vet derimot at jeg stilte klokka på sju før jeg la meg, og husker som regel at klokka ser ut som om den er tre timer mer enn den er, så da vet jeg også at klokka er sju og ikke ti.

I hvert fall store deler av tida. For det hender at jeg våkner midt på natta og ser på klokka, og plutselig ikke husker hvor mange timer den går feil eller om den går for fort eller for sakte. Det kan skape litt forvirring, særlig når jeg er usikker på om jeg egentlig burde ha stått opp eller om jeg kan sove videre. Det ender som regel med at jeg sjekker mobilen i stedet.

Men ikke nok med det. Hvor mange timer klokka er feil, øker kontiunerlig. Det begynte med én time. Så to og så tre. Og nå tror jeg den er på vei til å bli fire timer for fort. Rent kosmetisk, naturligvis. Egentlig går den jo helt riktig. Og hva som gjør at viserne ikke oppfører seg som de skal, vet jeg ikke. Man kan kanskje ikke vente mer av ei klokke til 89 kroner fra Ikea.

Og hvem vet, hvis jeg venter lenge nok, kommer den kanskje til å ta igjen tida, så den plutselig blir riktig igjen.

Det store spørsmålet

Mange spør meg om hva jeg skal gjøre til høsten. Det enkle og ærlige svaret er: Jeg vet ikke.

Men gode forslag tas imot med takk!

Hallo voksenlivet!

Det har skjedd to store ting i livet mitt den siste tida. Jeg er ikke lenger i begynnelsen av tjueåra, og jeg er ikke lenger student. Jeg vet ikke hva som er mest skummelt.

Halvveis til femti sier folk stadig, men det er heldigvis et godt stykke igjen. Og inni meg har jeg fremdeles ikke passert tjue. Jeg begynner faktisk å identifisere meg med mamma og pappa, som hver gang de ser noen rundt sin egen alder på tv, sier: “Er han bare 48 år? Han ser jo mye eldre ut enn oss!” For når jeg nå ser 18 åringer på skjermen, føler jeg at de ser minst like gamle ut som meg. Det kan være mangel på selvinnsikt, eller så kan det bare være fordi jeg egentlig ser latterlig ung ut. Da jeg var ute på et reportasjeoppdrag i høst en gang og hilste på en voksen dame, svarte hun nemlig med å spontant utbryte: “Oi, det var en ung journalist!” Da følte jeg ihvertfall at jeg så ut som om jeg var femten.

Men nå er jeg altså halvveis til femti, og ferdig utdanna, også kjent som arbeidsledig. Verden ligger visstnok for mine føtter, hvis du ser bort ifra at husleia må betales og at lånekassa snart vil ha tilbake pengene de har lånt meg. Men ellers har jeg omtrent ingen planer resten av livet, i hvert fall ikke etter at jeg er ferdig med fire ukers sommerjobb. Jeg burde kanskje ha panikk, men det orker jeg rett og slett ikke. Inntil det motsatte er bevist, tenker jeg at det kommer til å ordne seg på et vis.

Kanskje jeg kommer til å få fryktelig mye tid til å blogge i tida som kommer…

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende