Når jeg er hjemme alene i Oslo, blir jeg livredd når det ringer uanmeldt på døra. Det er nesten så jeg får hjerteinfarkt, og jeg blir sittende skjelvende i en stol og håper inderlig at jeg har huska å låse døra.

Og jeg åpner ikke. Ikke med mindre jeg vet hvem det er som ringer på.

Denne uka ringte det på døra mens jeg var hjemme alene. Jeg fortalte samboer’n om det da han kom hjem fra jobb, og håpet at han kunne gi meg noen trøstende ord. Han mente naturligvis at det ikke var noe farlig, og at det sikkert bare var noen som skulle selge lodd.

– De hadde ikke fått gjort noe med deg her inne allikevel, sa han for å berolige meg.

– Men de kunne lett drept meg her inne uten at noen hadde merka det, påstod jeg hardnakka, for å rettferdiggjøre min noe irrasjonelle angst for å åpne døra for harmløse loddselgere.

Men han vet akkurat hva han skal si for å få gjøre meg roligere: – Slapp av. Det er ingen som dreper noen i en endeleilighet allikevel, det er alt for mye innsyn.

Han kunne ha sagt: – Slapp av. Det er ingen som går rundt og ringer på dørene til folk og dreper dem.

Men neida.

Jeg bør heller være beroliget fordi vi bor i en endeleilighet. Naboen vegg i vegg ligger derimot ganske tynt an.

(Og ja, vi har sett endel på Dexter i det siste.)