Kul tur

Jeg har den type familie som plutselig disponerer en buss. Jeg har den type familie som når den plutselig disponerer en buss, ikke spør: “Hva vi skal gjøre med den?”, men heller “Hvor skal vi reise?” Jeg har den type familie som ikke trenger å spørre om hvem som skal være med på bussen, for det er naturligvis alle som kan, uansett hvor ferden måtte gå.

Ferden gikk til Langedrag, med 17 stykker i en turbuss med plass til minst det dobbelte. Og vi så skog og svinger og elg og geiter. Og alle var naturligvis enige om at det hadde vært en fin tur.

Jeg har også den type familie, som etter å ha tilbragt 16 timer på busstur sammen, allikevel har fellesgrilling to dager etter. Og alle kommer da også. Naturligvis.

Det er ofte opptatt på benkene.

Pimp my goat.

Dagens sveis 1

Dagens sveis 2

Ville, men snille.

Kanskje ikke fullt så snille lenger, men definitivt ville.

Godvær i sikte.

Nødutgang for spretne småfolk.

Vi møtte Fritjoff.

Rev.

Dørvakt.

En fersking.

Stor pus.

Vaktelg.

10 i stil.

Norsk natur.

Omsorg.

Slapping.

Norwegian wood.

Noen kjendiser liker ikke oppmerksomhet fra publikum. Andre har eget skilt.

Pimp my busride

Hva gjorde folk egentlig på bussturer før? Da det ikke fantes mp3-spillere og bærbare tv-spill og andre elektroniske duppeditter? Leste bøker? Så på utsikten?

I går tok jeg bussen en strekning jeg har kjørt utallige ganger før. Og for å få tiden til å gå, fant jeg ut at jeg skulle utforskeen fiffig liten kameraapplikasjon på mobilen min. Det resulterte i en haug litt artsy bilder av alt som suste forbi utenfor bussvinduet.

Det er egentlig litt ironisk at vi i våre dager, da avansert digitalt kamerautstyr har blitt allemannseie, plutselig omfavner et fotoprogram som får bildene våre til å se ut som om de er tatt med et billig plastkamera fra 1972. Bildene blir uskarpe, feileksponerte og med en sterk fargetone, og det er nettopp derfor vi liker dem. Kanskje er det en slags mottrend til alt utstyrsjaget? Eller kanskje vi bare liker at bildene får et nostalgisk skjær, akkurat som om de skulle vært tatt i en tid da folk ikke trengte å bekymre seg for finanskrise og klimaendringer.

Det er muligens bare juks og jåleri, men jeg tror ikke jeg kunne fått like pene bilder ut bussvinduet med et vanlig kamera. Og selv om bildene ikke har så veldig mye verdi, får de gårsdagens busstur til å se ganske drømmende og fin ut.

Men egentlig var det bare en vanlig, kjedelig busstur fra Rugtvedt til Oslo.

Heller lykkelig av dumhet enn klok av skade

Mennesker er dumme. Jeg vet det fordi jeg er det selv.

Her om dagen gjorde jeg nemlig noe jeg sjelden gjør. Jeg brukte belte i bussen. Det er en ganske smart og logisk ting å gjøre, men allikevel gjør jeg det sjeldent. Jeg vet ikke helt hvorfor. Bilbelte er noe helt selvfølgelig, men å bruke det samme beltet på lengre bussturer, er noe veldig mange ikke gjør, meg inkludert. Det er ikke noe særlig mindre skummelt å kræsje med buss enn å kræsje med bil, men allikevel dropper jeg beltet i bussen og krysser fingrene for at det går bra.

Jeg tror det er fordi jeg er et svakt menneske og fordi jeg ikke liker å krafse på låret til fremmede. Har jeg ingen ved siden av meg, tar jeg beltet på umiddelbart, men prøver diskret å gjemme det under et skjerf eller en jakke for å ikke framstå som en idiot. Hadde alle andre også brukt belte, ville jeg gjort det hver eneste gang. Men siden jeg ofte er den eneste som tilsynelatende vurderer det, dropper jeg det og håper heller at bussen værsåsnill kan la være å kræsje bare denne ene gangen. Det har heldigvis gått bra til nå.

Det bunner nok i et ønske om å ikke virke som overnervøse idioter.

Det er akkurat som med sykkelhjelmer. Vi vet det er galskap å sykle uten, men allikevel lar vi være. Eller det vil si, de fleste gjør det, men ikke jeg. Nå sykler jeg ikke plagsomt mye, men når jeg gjør det, skjer det med hjelm på hodet. Jeg har tenkt til å leve av hodet mitt i framtida, og syns derfor det er greit å beholde det like helt.

Argumentet er at det ser dumt ut, men det gjør onepiece og crocs også, uten at folk slutter å gå med det av den grunn. Det må være noe mer som ligger bak.

For det finnes ingen fornuftige argumenter for å la være. Allikevel gjør vi det. Vi risikerer både knuste skaller og det som verre er, uten at det hjelper noe på hjelm- og beltelysten. Vi er kanskje redde for hva andre tenker, tydeligvis reddere enn vi er for vårt eget liv.

Det kan ikke være noe annet enn et bevis på hvor dumme vi egentlig er.

Bås-løs

Noen ganger blir vi utsatt for umulige valg. Da jeg skulle bestille bilder for en stund siden, ble jeg utsatt for Japan Photos noe unyanserte kategorisering av kundene sine.

fru

Jeg var selvfølgelig veldig fristet til å velge doktor eller professor, men var redd for å bli gjennomskuet og at de dermed skulle nekte meg bildene mine. Jeg endte derfor opp med fru, noe som er en like stor løgn som de andre valgmulighetene, men som allikevel ikke føltes like ulovlig.

Dette fikk meg til å tenke på en historie jeg hørte for noen år siden, og som visstnok er sann, (men det sier de jo alle). Det var ei ung jente som skulle ta bussen i Grenlandsområdet et sted, men som fikk litt problemer med den ny-norske sjåføren (som i ny nordmann, ikke målmann). Samtalen skal ha vært omtrent som dette (jeg har fylt inn hullene i hukommelsen med noe som er logisk. Og er det ikke sant, så er det i det minste godt jugd.)

Jenta: Et barn til Skien.

Bussjåføren: Du er ikke barn.

Jenta: En voksen til Skien, da.

Bussjåføren: Du er ikke voksen.

Jenta: Ehh…neivel….en honnør til Skien, da?

Bussjåføren: Tuller du med meg? Ha deg ut av min buss!

Det er ikke så lett å forholde seg til mennesker man ikke kan sette i bås.

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende