Den siste tiden har vært rar. Som et mareritt du aldri våkner av. Som en kriminalroman du bare vil lese ferdig og sette tilbake i bokhylla.

Det er virkelighet, selv om det kanskje ikke har gått opp for oss ennå. Jeg vet ikke om jeg egentlig vil at det skal gå opp for meg heller.

Det har vært rart å ikke være i Oslo. Å sitte foran tv-skjermen, paralysert og apatisk, og se dødstallene stige og byen jeg bor i bombet i stykker. I helga dro jeg inn og så blomsterhavet foran Domkirken. Nå vet jeg at det er virkelig.

Alt er plutselig så meningsløst. Det finnes ikke flere ord.

Men jeg kan ikke la en terrorist ødelegge livet mitt. Det må gå videre. Han har tatt og ødelagt altfor mange liv allerede. Det er på tide å ta hverdagen tilbake.

I 1939 lanserte de britiske myndighetene en plakat som skulle berolige britene under invasjonen. Mottoet er like passende i dag:

Keep calm and carry on.

Fra nå av skal jeg i det minste prøve å late som om alt er som før.