Blekansikt

Jeg er av typen som aldri blir brun, og som aldri heller prøver noe særlig på å bli det. Da kom hjem igjen etter å ha tilbragt fire uker i tropisk klima omtrent midt på ekvator, var svigerfar ti ganger brunere enn meg. Og med en samboer med latin-amerikanske aner, kommer jeg til å virke som et laken uansett hvor brun jeg måtte bli. Det er ikke engang verdt forsøket å sole seg.

Og selv om gatene flommer over av brune mennesker, trives jeg i mitt hvite skall, hadde det ikke vært for at alle hele tiden skal påpeke hvor hvit jeg egentlig er. For ja, jeg er hvit, men det er jommen meg meningen også!

Da jeg leste kvinnebladene i Malaysia og Singapore, innså jeg at vi alle strever etter det vi ikke kan få. For mens våre blader er fylt med annonser for spray-tan og selvbruning, har de asiatiske bladene side etter side med reklame for blekemiddel til huden. Jeg skjønte plutselig at mens jeg kastet misunnelige blikk på lokalbefolkningens gyldenbrune hud, kastet de et like misunnelig blikk på min melkehvite. Og mens vi smører oss med krem for å bli brune, smører de seg med krem for å bli hvite. Hvorfor kan vi ikke bare være fornøyde med den huden vi har?

Jeg er hvit, kaukasoid om du vil, og det er nok en grunn til det. Jeg kan ikke bli nøttebrun, og hvorfor skal jeg da bruke mye tid og energi på å prøve? Er jeg bleik, sier du? Ja, det er ikke så rart, jeg er nemlig født sånn. Og jeg gidder ikke bruke masse penger på å la meg spraymale brun, for å prøve å være noe jeg ikke er. Det er rart hvordan vi i samfunnet ellers bruker mye energi på å fortelle folk at hvilken hudfarge du har ikke spiller noen rolle, mens ingen bryr seg om at skjønnhetsindustrien insisterer på det motsatte.

Noen har bestemt at skjønnhet skal være uoppnåelig. Jeg venter fortsatt på den dagen det blir ansett som vakkert med hårete legger, buskete øyenbryn og celulitter. Inntil da skal jeg i det minste bære blekheten min med stolthet.

Uansett er jo Scarlett Johansson og Nicole Kidman ganske blekpene, er de ikke?

Ikke bare hvitt…

Noen kloke hoder fant en gang ut at vi hvite nordboere var penest hvis vi var brune. Jeg er sikker på at dette var de samme folka som litt seinere fant opp solarium og spray-tan. Denne totalt naturstridige ideen feide av banen den tidligere populære oppfatningen om at det var vakrest å være hvit. Beklageligvis. For er det noe som ligger i vår natur så er det å blekhet.

Trodde jeg. Men det ser ut som om det bare gjelder meg. For så fort sola titter fram fra skyene, fylles gatene i Oslo med nøttebrune nordmenn som flasher uanstendig mye hud. Det er nesten ikke en hvit mann eller kvinne i sikte, uten at det har noe med økende innvandring å gjøre. Bortsett fra meg da.

For uansett om jeg smører meg inn med olivenolje og legger meg på et blikktak, får jeg ikke mer enn et par fregner. Utstyrt med bleke gener og en anstrengt forhold til soling, er jeg kritthvit året rundt. Jeg gidder ikke å prøve å bli brun en gang. Det er nemlig fullstendig nytteløst.

Det ville jo vært mye mer praktisk om det hadde vært penest å være hvit. For det er vi fra naturens side alle sammen. For hvordan kan alle mennesker være så brune etter så lite sol? Det lukter juks lang vei. All denne bruningen må være veldig miljøfiendtlig. Tenk på alle klimagassene som slippes ut i løpet av en flytur til syden. For ikke å snakke om alle de farlige gassene i hjemme-spray-tan-boksene. Hadde alle nordmenn slått seg til ro med å være hvite, er jeg sikker på at klimakrisen ville være over.

Så egentlig er min hvite hud med på å redde verden.

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende