Bamble og Oslo er i grunn ikke så ulike.
Begge steder digger folk blinkende julelys.
I Bamble henger de på privatboliger.
I Oslo henger de i kebabsjapper.
Tag Archives: Bamble
Bamblassadør
Da jeg flyttet til Oslo, pleide jeg å si at jeg kom fra Porsgrunn. Ikke fordi jeg er flau over å være bambling, men fordi ingen vet hvor Bamble er. (Mange vet ikke engang hvor Porsgrunn er, jeg har fått spørsmål om det er i nærheten av Moss…)
Nå har jeg slutta å være skapbambling. (Det er for øvrig ganske umulig for meg å være det hvis jeg må presentere meg med fullt navn.) Når noen spør meg hvor jeg kommer fra, proklamerer jeg høyt og stolt at jeg kommer fra Bamble, og da får jeg stort sett en av tre reaksjoner:
1. Hæ? Hvor er det?
2. Der har jeg vært på håndballcup.
3. Der har vi hytte.
Hvis noen benytter alternativ 1, er jeg nøye med å forklare hvor Bamble ligger og å namedroppe både Porsgrunn, Skien, Grenland og Telemark i samme slengen. Det pleier å hjelpe.
Men nå lurer jeg på om jeg har dratt Bamblepatriotismen litt langt. Det er mye som tyder på at jeg snakker veldig mye om Bamble. Av en eller annen grunn husker alle jeg treffer at jeg er fra Bamble, selv om de fleste aldri har hørt om Bamble før de møtte meg. Det er greit nok at folk instinktivt spør om jeg mener til Bamble når jeg sier at jeg skal hjem en tur. Litt mer bekymringsverdig er det at jeg stadig får kommentarer som: “Jeg kjørte gjennom Bamble i sommer, og da tenkte jeg på deg.”
Snakker jeg veldig mye om Bamble? Jeg tror ikke det. Jeg satser på at det er (det belastende) mellomnavnet mitt som gjør utslaget. Dessuten tror jeg Bamble har godt av å ha en ambassadør i Oslo.
Jeg burde nesten ha blitt lønnet av Bamble kommune.
Posted in Grenland
Verdens navle
Hvor ligger egentlig Brevik? I Porsgrunn kommune? I nærheten av Skien?
MAGASINET har skjønt det. Brevik ligger naturligvis utenfor Bamble!
Endelig en journalist som har geografikunnskapene i orden.
Julestemning
Det er ikke akkurat snø, men det er i det minste hvitt og kaldt. Dessuten knaser det under beina når du går. Det får vel holde. Jeg kan ikke være for kravstor heller.
Dessuten er det jo ganske pent.
Posted in Jul
Solid as a rock
På lørdag fant jeg ut at jeg kommer fra en fremragende steinkommune.
Anledningen var et besøk på geologisk museum på Tøyen. I utgangspunktet var vi der for å se på dinosaurskjelletter. Stein har jeg liksom aldri fått helt taket på. Men det viste seg at steinen var mer interessant enn forventet.
For midt blant eksotiske steiner fra India og Tanzania, lå det masse stein fra Bamble! Og det var ikke bare en stein, det krydde av Bamblesteiner i alle størrelser og fasonger. Jeg visste ingenting om at Bamble hadde så mye grått gull å by på. Patriotismen vokste umiddelbart.
Og etter å ha spurt min gode venn google om råd, fant jeg ut at Bamble er en av geologenes drømmeområder. Bamble er altså alle geologers våte drøm! Hvorfor har jeg ikke visst det før nå?
Hvorfor lærte vi aldri noe om Bamblestein på skolen? Hvorfor blir ikke dette markedsført ovenfor steingærne turister?
Her ligger det et enormt potensiale. Dette kan virkelig sette Bamble på kartet en gang for alle. Jeg ser for meg store busslaster med steinturister, stor tilflytning av geologer og annonser i utenlandske reisemagasiner der Bamble blir markedsført som et sted med mye rock’n'roll.
Jeg syns kommunen bør få en stein inn i kommunevåpenet. Samtidig kan kommunens bytte slagord til “Bamble kommune: Solid as a rock”
På en annen side kom det ikke som noen stor overraskelse. Bamblinger er jo tross alt stein sprø hele gjengen.
Posted in Grenland
Mørkemenn
Møtet med Oslo kunne fort blitt et saftig kultursjokk for en landsens jente som meg. Jeg er oppvokst i de dype Bambleskoger, milevis fra kebabsjapper, kollektivfelt og t-baner. Men tross den manglende erfaringen med borettslag og taxikøer og det faktum at jeg har delt nabolag med elg, rev og rådyr, gikk overgangen relativt glatt. Hvertfall så lenge det er lyst ute.
Mangel på naboer og gatelys har lært meg til å ikke være redd for mørket. I stedet er jeg en smule folkesky. Særlig om kvelden. For jeg er jo bare vant til å treffe elg etter mørkets frembrudd.
Heldigvis er hjernen min utstyrt med en automatisk forsvarsmekanisme når jeg møter mennesker i mørket. Min første refleks er selvfølgelig å tenke at dette er en overfallsmann som kommer til å rane eller voldta meg. Du hører jo så mye rart om storbyen når du bor på landet. Men hvis det viser seg at personen er en kvinne, blir vedkommende friskmeldt på flekken. Kvinner overfaller jo ikke folk!
På samme måte sørger min livlige fantasi for å uskyldiggjøre de fleste etter mer og mer søkte argumenter. For menn med krøller voldtar jo aldri, og menn med briller er ikke ransmenn. Det er heller ikke menn med handleposer, menn som hører på musikk, menn som bruker refleks, menn som plystrer og hvertfall ikke menn som har rød topplue! Det finnes alltid et mer eller mindre skjult tegn på at vedkommende ikke under noen omstendigheter kan være farlig. Eventuelt produserer hjernen min et slikt tegn i selvforsvar. Det er en nødvendighet å vite at menneskene jeg møter er trygge, og nøkkelen ligger i detaljene. Har de menneskelige trekk, som giftering, OL-jakke eller sovesveis, er de heller ikke farlige.
Heldigvis stemmer det hver eneste gang.
Posted in Oslo
Anonyme Ane
Etter å ha bodd i Oslo i snart 2 og et halvt år har jeg lært meg å sette pris på anonymitetens fordeler. I Oslo kan du nemlig handle hva du vil, gå kledd sånn som du vil og gjøre hva du vil uten at fok så mye som ser to ganger på deg. Og det er i grunn ganske deilig!
Å komme hjem til Bamble i jula ble derfor et kultursjokk. For det første møter jeg stadig folk jeg kjenner og som jeg må prate med. Det er selvfølgelig hyggelig det, selv om den ene samtalen er mistenkelig lik den neste. Hva jeg driver med, hvor stor jeg har blitt og hvor fort tiden går er hyppige temaer. Selv om jeg ikke føler at jeg har vært borte så innmari lenge, er det andre som tydeligvis er uenige med meg.
Dessuten treffer jeg ofte halvkjente mennesker jeg er usikker på om jeg bør hilse på eller ikke. Og det er i grunn det største problemet. For jeg er usikker på om jeg kjenner de godt nok, om de kjenner meg igjen og kanskje også om de kjenner meg i det hele tatt. I Oslo ville jeg hilst på de samme menneskene uten å blunke, men da er vi liksom på en nøytral arena. Å møte bamblinger i Oslo er omtrent som å møte nordmenn i utlandet, du snakker med dem uansett om du ikke kjenner dem så veldig godt. De kommer jo tross alt hjemmefra!
Misforstå meg rett, det er veldig hyggelig å være hjemme. Men det kan også være ganske slitsomt. For når jeg er ute i offentligheten her hjemme må jeg alltid være konsetrert og våken. I Oslo kan jeg vandre rundt i min egen verden, uten å bry meg for mye om folk rundt meg. Ikke helt ulikt det alle andre Osloborgere gjør. Jeg kan kjøpe sjokolade uten å få dårlig samvittighet fordi jeg møter dama som jobber på tannlegekontoret og farge håret mitt svart uten å få tusen blikk som sier: “Ja, nå har hu dattera til Wenche virkelig frika ut”.
I Oslo kan du forsvinne i mengden. Noen ganger kan det være veldig deilig.
Posted in Grenland
AneRikke
Nysgjerrig av natur, og av yrke.
Lever både av og for å skrive.
Blogger om livets betydelige ubetydeligheter.
Siste Instagram-snapshots
Siste kommentarer