Halvveis til femti sier folk stadig, men det er heldigvis et godt stykke igjen. Og inni meg har jeg fremdeles ikke passert tjue. Jeg begynner faktisk å identifisere meg med mamma og pappa, som hver gang de ser noen rundt sin egen alder på tv, sier: “Er han bare 48 år? Han ser jo mye eldre ut enn oss!” For når jeg nå ser 18 åringer på skjermen, føler jeg at de ser minst like gamle ut som meg. Det kan være mangel på selvinnsikt, eller så kan det bare være fordi jeg egentlig ser latterlig ung ut. Da jeg var ute på et reportasjeoppdrag i høst en gang og hilste på en voksen dame, svarte hun nemlig med å spontant utbryte: “Oi, det var en ung journalist!” Da følte jeg ihvertfall at jeg så ut som om jeg var femten.

Men nå er jeg altså halvveis til femti, og ferdig utdanna, også kjent som arbeidsledig. Verden ligger visstnok for mine føtter, hvis du ser bort ifra at husleia må betales og at lånekassa snart vil ha tilbake pengene de har lånt meg. Men ellers har jeg omtrent ingen planer resten av livet, i hvert fall ikke etter at jeg er ferdig med fire ukers sommerjobb. Jeg burde kanskje ha panikk, men det orker jeg rett og slett ikke. Inntil det motsatte er bevist, tenker jeg at det kommer til å ordne seg på et vis.

Kanskje jeg kommer til å få fryktelig mye tid til å blogge i tida som kommer…

Som for eksempel pus. For da jeg skulle sitte hjemme og skrive i forrige uke, fanget kameraet på dataen min opp følgende snikende uromoment:

- Hmm... Er det noen hjemme her, altså...?

– Hva er det egentlig du driver med på denne skjermen? Det kan da umulig være noe viktig!

– Jeg skal bare kose bittelittegranne...

– Jeg har ikke gjort noe. Jeg bare sitter her og ser uskyldig ut, jeg.

Det er vel dette man kaller en marekatt?