Stranger in the night

I går kveld snødde det. Det var kaldt, surt og mørkt da jeg stod i Kirkeveien og ventet på bussen hjem, og klokka nærmet seg midnatt.

– Hvordan går det med deg? spør plutselig mannen som står ved siden av meg. Jeg snur meg litt overrasket, ser på ham og svarer litt forsiktig at det går bra, men at jeg fryser.

Når han spør meg om jeg har gjort noe gøy, kjenner jeg at jeg er skeptisk, og jeg kjenner samtidig at han også kjenner at jeg er det. Det kan skyldes mine tidligere erfaringer med menn som uoppfordret tar kontakt etter mørkets frambrudd, eller kanskje min naturlige forsvarsmekanismer eller min iboende norske skepsis til å snakke med fremmede uten grunn, men jeg klarer ikke å unngå å være mistenksom, og jeg kjenner at jeg samtidig skammer meg litt over at jeg ikke er like åpen.

– Jeg vet at det ikke er så vanlig å snakke med fremmede, men jeg kommer fra England, og der pleier vi å gjøre det, og jeg tenker at når vi allikevel står her og venter, så er det hyggelig å slå av en prat. Så lenge ingen av oss ser spesielt skumle ut, så bør vel det går bra, sier mannen på norsk med en ørliten britisk knekk og smiler.

Og så forteller han om en rar mann han så dagen før, vi snakker litt om snøen, endel om badminton, som han akkurat har vært og spilt, om skigåing, språk og hvordan han havnet i Norge. Og før jeg vet ord av det, er vi ikke lenger i Kirkeveien, men i Arendalsgata, og han skal gå av bussen, og sier takk for samtalen og hyggelig å hilse på deg, og jeg sier i lige måde og kjenner at jeg faktisk mener det.

Fra nå av skal jeg snakke med fremmede på bussen litt oftere.

Gærne, gamle gubber

Gamle menn som omgås små barn blir automatisk tussete. Sprøtt, men også litt søtt. Følgende observert på 20-bussen en helt vanlig onsdag. Navnene er oppdiktede. Hendelsen er ekte.

Mann, begynnelsen av sekstiårene, grått hår og skjegg, ikledd varmedress. Vi kaller han Hans.

Han holder ei jente, rundt halvannet år, i parkdress og snørrete. Vi kaller henne Guro.

Hans (synger): Nå må du ha gummibukse på. Trallala… Gummibukse på.
Guro: Dæ!
Hans (synger): Guro skulle til barnehagen gå. Så hadde hun ikke gummibukse å trekke på. Så tok Hans et pølseskinn og lagde gummibukse til jenten sin.
Hans (synger): Trallala… Gummibukse! (Synger gummibuksesangen en gang til) Guro må ha gummibukse på.
Guro: Dæ!
Hans: Nå må vi ha på vottene.
Hans (synger): Votter, votter, trallala! Guro må ha votter på.
Guro: Dæ! Ææ…
Hans (synger): Guro skulle til barnehagen gå. Så hadde hun ikke votter å trekke på. Så tok Hans et pølseskinn og lagde votter til jenten sin.
Guro: Ææ…
Hans: Nå skal vi snart kjøre buss, Guro.
Hans (synger): Hjulene på bussen de går rundt og rundt. Rundt og rundt. Rundt og rundt.
Guro: Dæ!

Bussen kommer. Hans og Guro går inn på bussen. Etter en stund kjører bussen forbi skolehagen.

Guro: Dæ! Dæ!
Hans (synger): Der er skolehagen. Trallala, skolehagen, skolehagen.
Guro: Dæ!
Hans (synger): Ja, skolehagen. Trallala. Guro kjører fordi skolehagen.
Guro: Dæ!
Hans: Snart er vi på Sagene. Der skal vi av.
Guro: Ææ….
Hans (synger): Sagene, Sagene. Trallala. Sagene. Guro skal av på Sagene.
Guro: Dæ!
Hans (synger): Sagene, Sagene. Guro skal gå av bussen på Sagene.

Bussen stopper på Sagene, og Hans og Guro går av bussen.

Konspirasjonsteori

Scenario 1:
Sted: 20-bussen
Tid: Midt på dagen
Passasjerer: Enkelte skoleungdom med ryggsekk, gamle damer med trillebag, middelaldrende med plastposer fulle av mat. Alle er kledd i hverdagsklær.

Scenario 2:
Sted: 20-bussen
Tid: I åttetida lørdag kveld
Passasjerer: Unge mennesker i 20-åra som er pynta og fine. Samtlige bærer en plastpose. Den inneholder ikke mat. Derimot klirrer den på mistenkelig vis.

Spørsmålet her er: Hvorfor driver alle unge og bærer på grelle plastposer fra Kiwi når de er pynta og fine en lørdagskveld? Hvorfor ser jeg aldri noen mellom 20 og 30 med plastposer på dagtid? Og hva inneholder denne mystiske plastposen? Hvorfor klirrer den så? Og hvorfor egner dette innholdet seg kun etter mørkets frambrudd? Og hvorfor har ikke jeg en slik plastpose?

Spørsmålene er mange og ubesvarte. Er dette en internasjonal sammensvergelse? En hemmelig sekt? Et hemmelig forbund? Det som hvertfall er helt sikkert, er at det skjer mer i Oslo enn det vi vanlige folk vet om. Hvem disse menneskene er, hva de driver med og hvor de holder til, er til nå ukjent. Om plastposegjengen noen gang blir avslørt er umulig å si. Men det som er sikkert, er at de snart slår til igjen. På en buss nær deg…

Sånt som bare skjer meg

Tidligere i år hadde jeg en merkelig opplevelse på bussen. Det var lørdag, og jeg skulle til Majorstua. Da jeg hadde satt meg på 20-bussen, kom det en mann og satte seg ved siden av meg. Han hadde en bærepose i den ene handa, en boks med øl i den andre og VG under armen. (Du kan vel kalle han en av “byens løse fugler”) Mannen bladde målbevisst VG opp på Idol-sidene, og gav seg til å finlese der. (Ikke visste jeg at alkoholikere var en del av målgruppen til Idol.) Han snakket høyt med seg selv, eller muligens med meg, hva vet jeg? Jeg svarte hvertfall ikke.

Dette var kanskje ikke det mest sensasjonelle som har skjedd noen gang, men det virkelige høydepunktet kom da mannen skulle av bussen igjen. Da måtte selvfølgelig avisa pakkes ned i posen, og det er ikke så lett når man har en øl i handa. Derfor snudde han seg mot meg og sa: – Hold denne! Og før jeg visste ordet av det holdt jeg ølboksen.

Så der satt jeg da, på 20-bussen mot Majorstua, på en lørdags formiddag, med en øl i handa og tenkte: – Nå skulle noen ha sett meg!

Men ingen så meg, hvertfall ingen jeg kjente. Og alkisen tok ølen sin tilbake (selvfølgelig!), takket pent for hjelpa (hyggelig var han) og gikk av bussen.

Jeg har sett han flere ganger etter dette, han pleier tydeligvis å ta 20-bussen på lørdags formiddag, men jeg har ikke gjort han noen flere ufrivillige “tjenester”. Han gav meg i det minste noe å smile av resten av den dagen (og senere også, når jeg tenker tilbake.) Av alle ledige seter på bussen satt han seg selvfølgelig ved siden av meg, for sånne ting skjer stort sett bare med meg (eller med mamma, men hun var ikke på bussen akkurat da…)

Det er ytterst sjeldent du ser meg med en øl i handa, men sjansen er visst like stor på bussen som noe annet sted…

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende