Det har skjedd en gang før. Da var jeg i Kuala Lumpur, og tenkte at det var fordi jeg var ei hvit og vestlig jente, og at noen syns det var eksotisk.

Men i går skjedde det igjen. Ikke bare en, men to ganger. I Oslo. På 17. mai.

Jeg og samboer’n sto tilfeldigvis i enden av Karl Johan og skuet opp mot slottet, der kongen & co akkurat hadde takket for seg etter et 3,5 timers vinkemaraton. Vi sto og så på alle folkene og bunadene og flaggene da et ektepar kommer bort til oss og mannen spør om han kan ta bilde av kona si sammen med oss. Vi kunne jo ikke si noe annet enn ja, og plutselig sto vi der: Samboer’n, jeg og ei dame med røtter ved sydligere breddegrader, som smilte og så i kameraet.

Og det går ikke så veldig mange minutter før det skjer igjen. – Can we take a picture with you? smilte de asiatiske damene, og så sto vi der igjen, smilende og litt lattermilde.

Snart henger vi i glass og ramme på en stuevegg i Tokyo.

Det var nok en bunadgreie. Men den dagen hovedstaden mysset av bunadkledde nordmenn, plukket de min ut av mengden. Det har nok sammenheng med at jeg (og dette er min helt upatriotiske mening) har en av landets fineste bunader, nemlig Øst-Telemark-bunaden. Det hjalp nok også litt at jeg hadde satt opp håret i fletter (eller “kjerringsveis”, som samboer’n så diplomatisk kalte det). Jeg så rett og slett så nasjonalromantisk ut at jeg nesten var klipt ut av en norgesreklame. Og at slottet lå i bakgrunnen, gjorde nok motivet enda mer postkortperfekt. Særlig mer norsk blir det vel ikke, selv ikke på 17. mai.

Nå vurderer samboer’n å begynne å tjene penger på å leie meg ut som fotoobjekt.