Og jeg åpner ikke. Ikke med mindre jeg vet hvem det er som ringer på.

Denne uka ringte det på døra mens jeg var hjemme alene. Jeg fortalte samboer’n om det da han kom hjem fra jobb, og håpet at han kunne gi meg noen trøstende ord. Han mente naturligvis at det ikke var noe farlig, og at det sikkert bare var noen som skulle selge lodd.

– De hadde ikke fått gjort noe med deg her inne allikevel, sa han for å berolige meg.

– Men de kunne lett drept meg her inne uten at noen hadde merka det, påstod jeg hardnakka, for å rettferdiggjøre min noe irrasjonelle angst for å åpne døra for harmløse loddselgere.

Men han vet akkurat hva han skal si for å få gjøre meg roligere: – Slapp av. Det er ingen som dreper noen i en endeleilighet allikevel, det er alt for mye innsyn.

Han kunne ha sagt: – Slapp av. Det er ingen som går rundt og ringer på dørene til folk og dreper dem.

Men neida.

Jeg bør heller være beroliget fordi vi bor i en endeleilighet. Naboen vegg i vegg ligger derimot ganske tynt an.

(Og ja, vi har sett endel på Dexter i det siste.)

Nyttårsaften 2011 kom denne frøkna.

Pus fikk et nytt hjem på Herum på selveste nyttårsaften, etter at den forrige eieren ikke kunne ha henne lenger. Og det tok ikke lange tida før hun ble rimelig husvarm.

Men hva skal pusen hete? Foreløpig heter hun bare «pus,» men det føles litt upersonling. Hun trenger sitt eget navn. Pus er en hunnkatt, og hun deler nå hjem med Nemi.

Kom gjerne med gode eller dårlige forslag!

Til Valentines Day kjøpte jeg dopapir med kjærlighetsdikt.

Jeg begynte i fulltidsjobb og fikk eget kontor.

I påska dro jeg og samboer’n til Stockholm.

Vi passet sjarmtrollet Ester.

I juli dro jeg til fjells med deler av slekta.

Jeg reiste også til Helsinki sammen med mamma og pappa.

22. juli og dagene som fulgte, ble noe vi aldri kommer til å glemme.

I august fikk vi en siste smak av sommer på Sørlandet.

Der traff vi familien mink.

I september vandret vi elvelangs i fakkellys.

I november kjørte vi New York – Los Angeles med bil, og blogget om det på en egen reiseblogg.

Takk for det gamle! Måtte det nye året bli det beste så langt!

www.anerikke.com/reise

Håper vi ses der!

Det måtte jeg naturligvis prøve.

Og for å si det sånn: Nå er det i hvert fall ett treff på intelligent bambling på google.

Det er i det minste en begynnelse.

I dag morges skjedde det nemlig igjen. Jeg hadde føna håret mitt i rundt et halvt minutt, da hårføneren takket for seg helt uten forvarsel. Det var akkurat som om noen hadde dratt ut kontakten. Jeg trykte febrilsk på alle knappene, (ok, begge knappene, det får være grenser for hvor fancy jeg skal prøve å framstille hårføneren min,) først etter tur, så alle på en gang. Ingenting skjedde. Jeg bøyde på ledningen. Ingenting skjedde. Jeg rista på den. Ingenting skjedde. Jeg bestemte meg for å la den hvile mens jeg pussa tenna for å se om det hjalp. Det gjorde det, men etter ytterligere et halvt minutt med føning kobla den ut igjen. Da ga jeg opp.

Det er ikke første gangen det skjer. Sist spurte jeg samboer’n (vi er et sånt par som bruker samme hårføner) om den hadde oppført seg pent da han brukte den.

– Den funka helt fint for meg, sa samboer’n fornøyd, og mente helt sikkert at det var jeg som hadde dårlig hårføner-karma. (Ikke det at jeg tror på karma.)

Så nå er jeg overbevist om at hårføneren hater meg. Kanskje det er den nye sveisen min? Kanskje den liker gutter bedre enn jenter? Kanskje den skjønner at jeg egentlig ikke liker den heller? For hårføning er kanskje den siste tingen jeg har lyst til å bruke tida mi på. Det er et nødvendig onde for å få håret tørt når man ikke har tid til å la det lufttørke. Dessuten er det bråkete, gjør at jeg brenner meg på ørene og litt skummelt, siden lyden overdøver eventuelle bakholdsangrep. (Jeg er egentlig litt redd for å føne håret når jeg er alene hjemme, men det vil jeg naturligvis aldri innrømme offentlig.)

Nå er jeg redd at dette anstrengte forholdet skal koste meg livet. For å gå ut med fuktig hår på en solfylt septemberdag er én ting, å gå ut med fuktig hår en isende desemberdag er noe helt annet. Det kan bli fatalt.

Er ødelagt hårføner en god nok unnskyldning for å bli hjemme fra jobben?

Mange tusen osloboere tok turen ut i høstmørket i går, og stemningen lar seg best beskrive visuelt.

(Her kan du se Joakims bilder fra 2009.)

I kveld hadde jeg følgende utsikt fra balkongen min. Det hender vi ser regnbuen over Oslo, men denne gangen var den så tydelig og perfekt buet at det nesten var litt magisk. Det var like før jeg løp ut for å prøve å finne gryta med gull. Jeg tror den befant seg omtrent ved Ringnes Park.

Jeg foreslo oter, mens samboer’n foreslo mink. Han, som har feriert her hver sommer siden han var liten, hadde naturligvis rett.

Han søkte dermed opp mink på Wikipedia og kunne informere om at minken ble innført i Norge i 1927, at den er uønsket i norsk natur, og at den får 1-8 unger.

– Tenk hvis den kommer svømmende med alle de åtte ungene, da! sa samboer’n entusiastisk, og så antakeligvis for seg gode fotomuligheter.

De neste dagene hadde vi telelinsa i umiddelbar nærhet – bortsett fra de gangene vi faktisk så minken igjen. En dag jeg satt alene på brygga, mens samboer’n skulle hente noe i garasjen, sto plutselig minken bare noen meter foran meg. Da jeg veivet frenetisk med armene for å få samboer’n til å hente kameraet, forsvant den over til naboen og ut av syne. Igjen.

Men da jeg gikk ut på verandaen den morgenen vi skulle reise hjem, så jeg den svarte, tynne skikkelsen nok en gang gli gjennom vannet. Og denne gangen var jeg forberedt. Så når den var på vei tilbake fra sin lille svømmetur, sto jeg klar for å forevige den en gang for alle.

Men hvor mange minker var det egentlig…?

Jeg så først bare en...

...men så kom det en til....

...og en til....og enda en til! Den ene minken vi hadde sett, hadde tydeligvis slektninger vi ikke visste om.

Hallo der!

Det er mulig de er uønskede i norsk natur, men de er rimelig søte allikevel!

Møt familien Mink!

På tide å komme seg videre.

Og så var de ute av syne igjen.

Alt dette mens samboer’n lå og sov i andre etasje og gikk glipp av hele opptrinnet. Heldigvis kan jeg også være rask på avtrekker’n når det trengs.