AneRikke.com

Mange spør meg om hva jeg skal gjøre til høsten. Det enkle og ærlige svaret er: Jeg vet ikke.

Men gode forslag tas imot med takk!

I seks år har jeg hatt pensum å lese, oppgaver å levere og innleveringer å planlegge. Nå er det hele over, ikke bare for et par måneder, slik det pleier å være, men for godt. Det er slutt på studiepoengsankingen, og arbeidslivet venter. (Eller det vil si, jeg venter på arbeidslivet, jeg er ikke like sikker på at det faktisk venter på meg.)

Så hva gjør jeg nå? Skal jeg endelig få gjort alt jeg har utsatt de siste årene fordi jeg ikke har hatt samvittighet til å prioritere det framfor å studere? Det er jo lov å håpe.

For nå har jeg tid til å gjøre alt jeg burde ha gjort for lenge siden. Et hav av tid, faktisk. Til å lese alle de uleste bøkene jeg har i bokhylla. Se alle de usette filmene. Sortere alle de usorterte bildene på macen. Sette alle bildene fra de siste årene inn i album. Rydde boden. Blogge mer. Ta flere bilder. Sortere gamle papirer. Gå tur. Bake. Vaske. Sortere. Skrive bøker. Sove.

Og etterhvert må jeg kanskje prøve å få meg en jobb.

Og det går vel som det alltid går. At uansett hvor mye tid du har, får du aldri gjort alt det du hadde planlagt i utgangspunktet.

Det har skjedd to store ting i livet mitt den siste tida. Jeg er ikke lenger i begynnelsen av tjueåra, og jeg er ikke lenger student. Jeg vet ikke hva som er mest skummelt.

Halvveis til femti sier folk stadig, men det er heldigvis et godt stykke igjen. Og inni meg har jeg fremdeles ikke passert tjue. Jeg begynner faktisk å identifisere meg med mamma og pappa, som hver gang de ser noen rundt sin egen alder på tv, sier: “Er han bare 48 år? Han ser jo mye eldre ut enn oss!” For når jeg nå ser 18 åringer på skjermen, føler jeg at de ser minst like gamle ut som meg. Det kan være mangel på selvinnsikt, eller så kan det bare være fordi jeg egentlig ser latterlig ung ut. Da jeg var ute på et reportasjeoppdrag i høst en gang og hilste på en voksen dame, svarte hun nemlig med å spontant utbryte: “Oi, det var en ung journalist!” Da følte jeg ihvertfall at jeg så ut som om jeg var femten.

Men nå er jeg altså halvveis til femti, og ferdig utdanna, også kjent som arbeidsledig. Verden ligger visstnok for mine føtter, hvis du ser bort ifra at husleia må betales og at lånekassa snart vil ha tilbake pengene de har lånt meg. Men ellers har jeg omtrent ingen planer resten av livet, i hvert fall ikke etter at jeg er ferdig med fire ukers sommerjobb. Jeg burde kanskje ha panikk, men det orker jeg rett og slett ikke. Inntil det motsatte er bevist, tenker jeg at det kommer til å ordne seg på et vis.

Kanskje jeg kommer til å få fryktelig mye tid til å blogge i tida som kommer…

Det er mye jeg liker ved konseptet skitur: Kakao, kvikklunsj, appelsiner, sol, natur, frisk luft og blide mennesker. Problemet er at jeg ikke er så veldig god på det mest essensielle hva skitur angår: Selve skigåingen.

Å kalle meg en danske i skiløypa ville vært en grov fornærmelse mot våre naboer i sør. Jeg er nemlig veldig langt under det nivået. Det vil si, skigåingen går veldig fint så lenge jeg går rett fram på flatmark. Problemet er at jeg ikke kan verken svinge eller bremse, noe som kan være nyttige ferdigheter å ha med seg i skiløypa.

Er det lov å håpe på en bitteliten snøstorm i påska? Det er nemlig veldig koselig å spille spill foran peisen mens vinden uler rundt hushjørnene. Og det er egentlig koselig å gå på ski også, hvis jeg bare hadde fått det til ordentlig. For jeg vil veldig gjerne være født med ski på beina og suse gjennom løypene med rød nikkers og roser i kinna. I stedet blir jeg tatt igjen av gamle menn med treski og femtiåringer i kondomdress.

Det går ganske bra så lenge jeg holder meg i skisporet. Men hva gjør jeg egentlig når sporet plutselig slutter, og jeg ikke kan bremse? Jo, da går jeg på trynet. Jeg trodde i det minste det ville være problemfritt, helt til jeg tryna i skisporet og fikk følgende beskjed fra min mer skierfarne samboer, som inntil da hadde holdt seg til å gi meg råd om hvordan jeg skulle sparke fra og hvor mye bøy jeg burde ha i knærne: – Du burde heller prøve å falle litt mer bakover.

Så ikke nok med at jeg ikke kan svinge eller bremse. Jeg kan ikke tryne riktig engang.

Skigåing er ikke for amatører.

Og hvor er egentlig dette Påskefjellet som alle mennesker reiser til i disse dager? Jeg prøvde å finne det på kartet, men hadde ikke særlig hell. Det er kanskje like greit, for der kommer det helt sikkert til å bli trangt om plassen.

Det er glatt i Oslo for tida. Det betyr bare én ting: At jeg før eller siden kommer til å tryne på et eller annet fortau.

For det gjør jeg alltid. Kroppen min er som skapt for snubling. – Det er fordi du går så rart, sier samboer’n, men jeg vet ikke om det er hele sannheten. Jeg tror heller det er fordi jeg er litt løs i hengslene.

Og denne gangen ble det før. Boms, så lå jeg der, midt i krysset på St. Hanshaugen. Merkelig nok gjør det aldri vondt når jeg snubler, det er akkurat som om hjernen er såpass treig at den ikke rekker å skjønne noe før kroppen treffer asfalten. Det gjør at jeg lander som en geléklump, eller et korthus om du vil, med armer og bein i tilfeldige retninger, og min umiddelbare tanke er alltid: Her er det bare å komme seg på beina igjen så fort som mulig.

Jeg kan tåle den fysiske smerten, det er oppmerksomhet jeg prøver å unngå. Derfor reiser jeg meg umiddelbart og går videre som om ingenting skulle ha skjedd. Det ser sikkert veldig pussig ut, akkurat som om denne snublingen er noe dagligdags og lite å bry seg om. Det er den jo forsåvidt også. Og jeg har heldigvis til gode å snuble mens jeg bærer på noe sølbart.

Det finnes egentlig en enkel løsning på problemet. Men det store spørsmålet er bare hva som er flauest: Å falle på gata eller å gå med brodder som 24-åring.

Foreløpig foretrekker jeg snublingen.

Jeg er på ingen måte hinduist, men hvis det skulle være at jeg i dette livet har blitt reinkarnert fra et tidligere liv, tror jeg noe har gått galt i prosessen. Jeg tror nemlig at jeg egentlig skulle vært en bjørn.

Det er ikke det at jeg er innmari glad i honning, eller at jeg elsker blåbær og ferskt lammekjøtt over alt annet, men heller det at kroppen min stadig prøver å gå i dvale. Det er et stadig tilbakevendende problem, så fort mørket kommer krypende og temperaturen senker seg om høsten, øker trangen til å rulle seg sammen på et varmt og mørkt sted og ikke komme ut igjen før våren kommer. Det begynner gradvis i slutten av september og innen jeg har nådd november, er kroppen såpass i dvalemodus at til tross for 10 timers søvn, blir den ikke ordentlig opplagt før det er på tide å bli trøtt igjen. Og derfor virker det som den ikke en gang gidder å prøve. Senga blir mitt hi og hadde det ikke vært for at jeg måtte stå opp om morgenen, tror jeg bjørnen hadde vunnet, og jeg hadde blitt liggende hele dagen. For hvis kroppen selv får velge hvor lenge jeg skal sove, får min indre bjørn fort overtaket og nekter å la meg våkne før jeg minst har sovet et halvt døgn.

Så for å få bekreftet mistankene, tok jeg testen «Hvilket dyr er du?» og resultatet overrasket meg ikke veldig:

Hva var det jeg sa?

Hvis jeg skulle slumpe til å få et barnebarn i nærmeste framtid, (uten at jeg helt ser for meg hvordan det skulle gå til) er jeg forberedt: Jeg har veska full av tyggis og drops, akkurat slik bestemødre skal.
Jeg ryddet nemlig i veksa i dag og fant følgende samling av ting du kan putte i munnen:

Okey, så er kanskje ikke ibux å regne som godteri, ikke de malaysiske halstabelettene (som jeg mistenker inneholder litt mer enn bare appelsinsmak, for de er skummelt effektive) heller, men jeg er forberedt på det meste, alt fra dårlig ånde til kroppsvondter. Og jeg bærer antakeligvis rundt på nok kunstige tilsetningsstoffer til å bygge en liten bombe. Hvis denne samlinga fortsetter å vokse, (ikke det at jeg egentlig prøver å samle) har jeg snart bedre utvalg enn på Narvesen.

Så hvis du spør meg om jeg har en tyggis, svarer jeg ikke bare ja, men jeg spør deg også hvilken type du vil ha. Og hadde det ikke vært for min konstante trang til å spise på et eller annet, kunne jeg antakeligvis klart meg med en mye mindre veske.

Jeg har aldri hatt grønne fingre. De plantene som skal overleve i mitt nærvær må tåle lite vann og store forglemmelser. Og siden samboer’n er av samme art, har vi satset hardt på grønne planter, de trenger tross alt ikke så mye stell som blomstrende planter med primadonnanykker.

Vi trodde vi hadde funnet drømmeplanta. Den grønne ranken som er plassert midt i stua, ser nemlig ut til å stortrives. Den vokser og vokser, uten at vi har gjort noe som helst for å oppmuntre den til det. I begynnelsen var det sjarmerende, nå begynner det å nærme seg et problem.

For den vokser i rekordfart, som om den skulle ha falt i styrkedrikkgryta sammen med Obelix, og ikke vet jeg hvordan den klarer det, for den får knapt nok vann. Hvor tar det byggematerialene fra? Og har den noensinne tenkt til å bremse farten?

Hvis den fortsetter i dette tempoet, må vi snart bytte leilighet, for det er snart ikke flere vegger igjen den kan vokse på. Og det som i begynnelsen var veldig fascinerende, begynner nå å bli litt skremmende.

Jeg er redd planta prøver å ta over verden. Og jeg vet ikke en gang hva monsteret heter.

Men etter litt kreativ nettsøking, har jeg funnet ut at plantas navn er Gullranke, og at den visstnok er “planten for dem som ikke har grønne fingre.” Tenkte jeg det ikke. Ifølge Statens fagskole for gartnere og blomsterdekoratører trives denne planta så og si overalt og tåler mye vanskjøtsel. Men jeg må innrømme at det var informasjonen i parantes som gjorde meg alvorlig bekymra: Gullranken kan bli 20-30 år!

Ikke nok med at den invaderer leiligheten, jeg kommer antakeligvis til å måtte leve med den i nesten 30 år til. 30 år med en plante som stadig krever større plass og som formerer seg selv på et mystisk og skremmende utenomjordisk vis. Det er greit å leve på luft og kjærlighet, men å vokse tre meter i året kun på luft og vann – det kan umulig være naturlig.

Gullranke burde komme med en advarsel på potta.

By request:

Les om ok-linsene her.

– Hmm, dette var rart, tenkte jeg da jeg åpnet kontaktlinsebeholderen og så at de vanligvis så gjennomsiktige kontaktlinsene mine plutselig var dekorert med en grønn OK.

– Dette kan da ikke stemme, var min neste tanke, og jeg gikk derfor for å undersøke resten av kontaktlinsepakka jeg hadde mottatt noen dager tidligere. Jeg var overbevist at det måtte ha sneket seg med en prøvelinse i pakka mi, for det kunne vel ikke være meninga at jeg skulle gå med en grønn OK inne på øyet? Men det viste seg at alle linsene i den nye pakka hadde grønn OK på seg, og ved nærmeste anledning troppet jeg derfor opp hos optikeren for å finne ut om dette var en feil. Det måtte jo være en feil, hvorfor skulle produsenten ha satt en OK på alle linsene mine?

– Hmm, sa de hos optikeren når de fikk se nærmere på OK-linsene mine. – Dette var rart. Bare vent et lite øyeblikk så skal jeg undersøke med en av de andre her.

Og etter å ha konferert med optikeren, som lurte på om det var meg som hadde ringt og spurt om dette tidligere på dagen (det var det ikke), fikk jeg beskjed om å ta med meg alle linsene mine og levere dem tilbake til optikeren, så skulle jeg fått tilsendt nye. For sånn skulle de jo ikke se ut.

Så jeg samlet alle de 60 linseparene i en pose og dro opp til optikeren med dem et par dager senere. Men neida, da hadde de funnet ut at linsene faktisk skulle være sånn, fordi det var kommet to prikker på dem i tillegg til OK-en som optikeren skulle måle etter for å se om linsene sitter riktig på. Optikeren hadde også trodd at dette var feil, og beklaget veldig at jeg hadde fått feil beskjed og tilbød seg å finne en ny og OK-løs linsetype til meg hvis jeg syns det var plagsomt. Jeg sa: Ok, ja vel og det går vel greit, jeg ser jo ikke den OK-en, men det kan hende at andre ser den.

– Jaja, du kan jo bruke det som er partytriks, sa optikeren.

Så hvis du ser meg dypt inn i øynene og fokuserer blikket nederst langs kanten på irisen (den fargede delen av øyet) kan du lese det positive blikket jeg nå er tvunget til å se verden med: OK ganger to i grønt.

Men hvorfor produsenten mener at jeg bør gå med en grønn OK i hvert øye, er fremdeles et mysterium.