Det er ikke alt det er like hyggelig å tenke på når du ligger i senga og skal til å sove.

– Hvor ble det egentlig av den edderkoppen? spurte samboer’n plutselig i går kveld, og på et blunk hadde han fått oss begge til å saumfare leiligheten på jakt etter den fem centimeter store krabaten med åtte bein som hadde sittet på veggen i stua vår tidligere på kvelden.

Vi fant den ikke.

Men da jeg la meg under dyna igjen, vel vitende om at den i hvert fall ikke befant seg et sted vi kunne se den (akkurat som om det er så innmari betryggende) syns jeg at jeg kjente det krype og kravle overalt. Og da jeg våknet i dag, kom jeg på at mennesker visstnok spiser åtte edderkopper i søvne i løpet av livet. Det skal bare være tull, men man vet jo aldri. Og vi har fortsatt ikke sett noe til edderkoppen.

Men jeg fant den igjen på nettet. Vår lille gjest var en stor husedderkopp, og vi har hatt besøk av en lignende type før (eller kanskje det var samme edderkoppen, siden de visstnok kan bli 7-8 år gamle). Folkehelseinstituttet kan for øvrig melde at husedderkoppen ikke er farlig, selv om den er svær, faktisk stor nok til at folk ringer inn og lurer på hva de skal gjøre med den, men jeg blir ikke så veldig beroliget når jeg leser videre: «Hvis man er så uheldig å bli bitt, så er bittet beskrevet som smertefullt, og man får en nummen følelse i fingren som gir seg etter ca. to timer.» Da er det ikke så veldig beroligende at de «aldri vil angripe uprovosert,» for hvordan provoserer man egentlig en edderkopp?

Det skal visst ikke være så lett å slå dem ihjel, siden de er så raske, men hvis de slipper unna vil den «søke ut neste natt og fortsette sin vandring. Om den ikke kommer ut av seg selv, vil den etter hvert tørke ut og dø.» Så jeg vinner vel uansett.

Med mindre jeg har spist den opp i løpet av natta.