Døden ved dørklokka

Når jeg er hjemme alene i Oslo, blir jeg livredd når det ringer uanmeldt på døra. Det er nesten så jeg får hjerteinfarkt, og jeg blir sittende skjelvende i en stol og håper inderlig at jeg har huska å låse døra.

Og jeg åpner ikke. Ikke med mindre jeg vet hvem det er som ringer på.

Denne uka ringte det på døra mens jeg var hjemme alene. Jeg fortalte samboer’n om det da han kom hjem fra jobb, og håpet at han kunne gi meg noen trøstende ord. Han mente naturligvis at det ikke var noe farlig, og at det sikkert bare var noen som skulle selge lodd.

– De hadde ikke fått gjort noe med deg her inne allikevel, sa han for å berolige meg.

– Men de kunne lett drept meg her inne uten at noen hadde merka det, påstod jeg hardnakka, for å rettferdiggjøre min noe irrasjonelle angst for å åpne døra for harmløse loddselgere.

Men han vet akkurat hva han skal si for å få gjøre meg roligere: – Slapp av. Det er ingen som dreper noen i en endeleilighet allikevel, det er alt for mye innsyn.

Han kunne ha sagt: – Slapp av. Det er ingen som går rundt og ringer på dørene til folk og dreper dem.

Men neida.

Jeg bør heller være beroliget fordi vi bor i en endeleilighet. Naboen vegg i vegg ligger derimot ganske tynt an.

(Og ja, vi har sett endel på Dexter i det siste.)

Somewhere under the rainbow

Russenavnet mitt var roggbif. Jeg har alltid hatt sansen for regnbuer, i tillegg til at jeg syns det er vakre og elsker alle fargene, får de meg til å tenke på gullgryter, San Francisco og Care Bears. Hadde det ikke vært for at jeg er litt redd for at folk skal tro at jeg i all hemmelighet prøver å signalisere at jeg er homofil, hadde jeg sikkert brukt regnbuebeltet og regnbueskjerfet mitt litt oftere.

I kveld hadde jeg følgende utsikt fra balkongen min. Det hender vi ser regnbuen over Oslo, men denne gangen var den så tydelig og perfekt buet at det nesten var litt magisk. Det var like før jeg løp ut for å prøve å finne gryta med gull. Jeg tror den befant seg omtrent ved Ringnes Park.

Keep calm and carry on

Den siste tiden har vært rar. Som et mareritt du aldri våkner av. Som en kriminalroman du bare vil lese ferdig og sette tilbake i bokhylla.

Det er virkelighet, selv om det kanskje ikke har gått opp for oss ennå. Jeg vet ikke om jeg egentlig vil at det skal gå opp for meg heller.

Det har vært rart å ikke være i Oslo. Å sitte foran tv-skjermen, paralysert og apatisk, og se dødstallene stige og byen jeg bor i bombet i stykker. I helga dro jeg inn og så blomsterhavet foran Domkirken. Nå vet jeg at det er virkelig.

Alt er plutselig så meningsløst. Det finnes ikke flere ord.

Men jeg kan ikke la en terrorist ødelegge livet mitt. Det må gå videre. Han har tatt og ødelagt altfor mange liv allerede. Det er på tide å ta hverdagen tilbake.

I 1939 lanserte de britiske myndighetene en plakat som skulle berolige britene under invasjonen. Mottoet er like passende i dag:

Keep calm and carry on.

Fra nå av skal jeg i det minste prøve å late som om alt er som før.

 

Norsk attraksjon

Det har skjedd en gang før. Da var jeg i Kuala Lumpur, og tenkte at det var fordi jeg var ei hvit og vestlig jente, og at noen syns det var eksotisk.

Men i går skjedde det igjen. Ikke bare en, men to ganger. I Oslo. På 17. mai.

Jeg og samboer’n sto tilfeldigvis i enden av Karl Johan og skuet opp mot slottet, der kongen & co akkurat hadde takket for seg etter et 3,5 timers vinkemaraton. Vi sto og så på alle folkene og bunadene og flaggene da et ektepar kommer bort til oss og mannen spør om han kan ta bilde av kona si sammen med oss. Vi kunne jo ikke si noe annet enn ja, og plutselig sto vi der: Samboer’n, jeg og ei dame med røtter ved sydligere breddegrader, som smilte og så i kameraet.

Og det går ikke så veldig mange minutter før det skjer igjen. – Can we take a picture with you? smilte de asiatiske damene, og så sto vi der igjen, smilende og litt lattermilde.

Snart henger vi i glass og ramme på en stuevegg i Tokyo.

Det var nok en bunadgreie. Men den dagen hovedstaden mysset av bunadkledde nordmenn, plukket de min ut av mengden. Det har nok sammenheng med at jeg (og dette er min helt upatriotiske mening) har en av landets fineste bunader, nemlig Øst-Telemark-bunaden. Det hjalp nok også litt at jeg hadde satt opp håret i fletter (eller “kjerringsveis”, som samboer’n så diplomatisk kalte det). Jeg så rett og slett så nasjonalromantisk ut at jeg nesten var klipt ut av en norgesreklame. Og at slottet lå i bakgrunnen, gjorde nok motivet enda mer postkortperfekt. Særlig mer norsk blir det vel ikke, selv ikke på 17. mai.

Nå vurderer samboer’n å begynne å tjene penger på å leie meg ut som fotoobjekt.

Take it isi

Navnet mitt er ikke verdens enkleste å forholde seg til for de som ikke snakker norsk (ikke alltid for de som snakker norsk heller, men det er en helt annet historie). Så da jeg var på språkreise i USA som 16-åring, fikk jeg en dag et brev der mellomnavnet mitt Bamle hadde blitt til Bambi. Jeg het plutselig Ane Bambi, som om det skulle være den naturligste ting i verden.

De siste ukene har jeg virkelig følt at navnet kler meg. Nei, ikke fordi jeg har store dådyrøyne, men fordi mitt møte med Oslos islagte gater og fortau får meg til å se ut som Bambi på isen. Å gå til jobben har plutselig blitt en ekstremsport, når fortauene er så glinsende blanke at det norske skøytelandslaget hadde grått av glede hvis de hadde fått like gode isforhold på sine baner.

Det har gått bra lenge. Overraskende bra. For selv om jeg har lagt i vei med lavt tempo og desto lavere tyngdepunkt, har jeg hele tiden venta på det ene lille feiltrinnet som skulle sende meg seilende bortover asfalten med hodet først. Jeg har sett for meg knuste kneskåler, kranier og det som verre er. Men med mine nøysommelige avmålte skritt, der hver eneste lille bevegelse overvåkes med den største oppmerksomhet for å registrere det minste tegn på redusert friksjon i underlaget, har jeg utrolig nok kommet meg både til og fra jobb med alle lemmer i behold. Jeg har riktignok seilt noen meter på ett bein før jeg har gjenvunnet fotfestet, men jeg har klart å holde hoftepartiet i god klaring fra asfalten.

Helt til i dag. For da jeg kom til St. Hanshaugen i dag tidlig, snudde hellet. Jeg hadde gått hele veien fra Kiellandsplass og vurdert om jeg skulle følge magen eller hodet. Magen hadde lyst på caffe latte, hodet sa at det var mye billigere og sunnere å la være. Da jeg kom til krysset var jeg i tvil om jeg skulle gå rett fram og direkte til jobb, eller til høyre over krysset og innom Kaffebrenneriet. For en gang skyld vant hodet, sterkt støttet av viljestyrken. Det var en tabbe.

Da jeg kom over fotgjengerfeltet og skulle ta på meg votten igjen etter å ha skifta sang i spotify på telefonen, skjedde det nemlig. I et lite uoppmerksomt øyeblikk vant isen glatt over meg. Plutselig lå jeg der, på fortauet rett på utsida av Deli de Luca, akkurat der jeg tryna i fjor på omtrent samme tida. (Dette er tydeligvis mitt akilleshæl når det kommer til å skli på glatta). Det gikk så fort at jeg ikke rakk å reagere før jeg lå der og en forbipasserende tok meg i armen og spurte om det gikk bra. Det gjorde det selvfølgelig, og jeg var mest opptatt av å komme meg opp så fort som mulig før noen så det. Det er sjeldent vondt å tryne på glatta, men det er alltid veldig pinlig.

Så fra nå av er det fullt fokus på føttene. Jeg har til og med vært inne på tanken om å skaffe meg brodder, men veien fra tankene til butikken er foreløpig litt for lang. Det er snart vår, er det ikke?

Og neste gang jeg får lyst på en caffe latte på vei til jobb, kommer jeg antakeligvis til å følge magefølelsen.

Du har sikkert kjørt forbi

Jeg har sett Grand Place i Brussel.

Og Syntagma i Aten.

Rundt Rockefeller Center så jeg alle New Yorks jenter løpe rundt på raske ben.

Men en trekkfugl vender tilbake, om ikke annet så på trass.
Jeg fant veien frem til mitt nye hjem på Alexander Kiellands plass.


(Fritt etter Lillebjørn Nilsens “Alexander Kiellands plass”)

Creatures in the night

Det er ikke alt det er like hyggelig å tenke på når du ligger i senga og skal til å sove.

– Hvor ble det egentlig av den edderkoppen? spurte samboer’n plutselig i går kveld, og på et blunk hadde han fått oss begge til å saumfare leiligheten på jakt etter den fem centimeter store krabaten med åtte bein som hadde sittet på veggen i stua vår tidligere på kvelden.

Vi fant den ikke.

Men da jeg la meg under dyna igjen, vel vitende om at den i hvert fall ikke befant seg et sted vi kunne se den (akkurat som om det er så innmari betryggende) syns jeg at jeg kjente det krype og kravle overalt. Og da jeg våknet i dag, kom jeg på at mennesker visstnok spiser åtte edderkopper i søvne i løpet av livet. Det skal bare være tull, men man vet jo aldri. Og vi har fortsatt ikke sett noe til edderkoppen.

Men jeg fant den igjen på nettet. Vår lille gjest var en stor husedderkopp, og vi har hatt besøk av en lignende type før (eller kanskje det var samme edderkoppen, siden de visstnok kan bli 7-8 år gamle). Folkehelseinstituttet kan for øvrig melde at husedderkoppen ikke er farlig, selv om den er svær, faktisk stor nok til at folk ringer inn og lurer på hva de skal gjøre med den, men jeg blir ikke så veldig beroliget når jeg leser videre: «Hvis man er så uheldig å bli bitt, så er bittet beskrevet som smertefullt, og man får en nummen følelse i fingren som gir seg etter ca. to timer.» Da er det ikke så veldig beroligende at de «aldri vil angripe uprovosert,» for hvordan provoserer man egentlig en edderkopp?

Det skal visst ikke være så lett å slå dem ihjel, siden de er så raske, men hvis de slipper unna vil den «søke ut neste natt og fortsette sin vandring. Om den ikke kommer ut av seg selv, vil den etter hvert tørke ut og dø.» Så jeg vinner vel uansett.

Med mindre jeg har spist den opp i løpet av natta.

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende