(Grønn)saken er som baken

potetJeg har hørt om appelsinhud og eplekinn, men denne var ny.

Fillefrans

Noen ganger må man kaste ting som er slitte. For eksempel sengetøy, håndklær eller t-skjorter det er hull i. Men det hender det finnes en annen løsning også.

– Det er hull i skjorta mi, jeg tror jeg må kaste den, pleier pappa å si.

– Gi den til meg, så kan jeg bruke den til filler, sier mamma da.

Og som sagt, så gjort.

Så da jeg skulle kaste et gammelt og hullete sengesett denne uka, kom jeg plutselig på denne lærdommen. Jeg kan jo bruke det til filler! Så jeg pakket ned sengesettet i en pose og la det på boden.

Men nå lurer jeg bare på en ting: Hva bruker man egentlig disse fillene til?

Den eneste gangen jeg har sett noen hjemme bruke noe jeg ville betegnet som filler, er når de pusser sølv eller polerer bilen. Jeg eier en sølvskje, og den ligger hjemme hos mamma og pappa, og jeg har aldri polert en bil i hele mitt liv. Med andre ord er jeg på utkikk etter nye bruksområder til fillene mine.

Gode forslag tas imot med takk, for det ville jo vært for gæærn’t at de bare skulle ligge der.

Mind the gap

knapp

Det finnes folk som aldri vil høre.

Olympisk ull

ull

Jeg er veldig glad for at ulvangsokkene mine holder meg varm på beina, men når jeg ser hva de egentlig inneholder, blir jeg litt mer skeptisk.

Helt crazy ananas

ananas

På Ultra på Alna har de både telefonerende og glefsende ananas.

Portugisisk for nybegynnere

Trafikkstatistikk er underholdende greier, og her om dagen fant jeg ut at noen i Rio har prøvd å oversette bloggen min til portugisisk med google translate. Ikke vet jeg hva de trodde de skulle finne, men det fant nok ikke stort, for de hadde prøvd å oversette fra engelsk til portugisisk, noe som ga et for dem intetsigende og for meg ganske komisk resultat. For hvordan snakker man portugisisk? Stokker du om på noen ord er tydeligvis mye gjort.

“I går det kveld Snodde. Det var kaldt, Surt og da jeg Mørkt stod i Kirkeveien og Ventet hjem bussen på, og nærmet klokka Midnatt seg.”

Det virker som om det holder å legge inn noen portugisiske ord her og der, og i tillegg er det nok lurt å skrive noen ord med store bokstaver:

“Når spør han meg om jeg har gjort noe gøy, jeg at jeg er kjenner skeptisk, og jeg kjenner samtidig na kjenner han også at jeg er det. Det kan skyldes erfaringer tidligere mina med Menn som uoppfordret tar mørkets Pesquisa frambrudd kontakt, eller kanskje min eller forsvarsmekanismer naturlige min iboende Norske Skepsis til å Snakke Grunn uten fremmede med, men jeg ikke å klarer UNNGÅ å være mistenksom, og jeg at jeg kjenner samtidig meg litt skammer cargo no jeg ikke er como Apen.”

Roper de mye på portugisisk, tro?

Ich bin ein bambling

Noen ganger gjør jeg litt nerdete ting. Som å surfe på Språkrådets hjemmesider. Det gjorde jeg her om dagen og kom over noe veldig morsomt: En liste over hva alle mulige innbyggere på små og store steder i Norge kan kalles. Ganske nyttig hvis man møter på et menneske fra Borge i Nordland og ikke vet hva man skal kalle ham. (Det korrekte er en borgfjerding, i motseting til en borgesokning, som er fra Borge i Østfold).

At jeg er bambling, visste jeg forsåvidt fra før, men ifølge Språkrådet er den stumme b-en valgfri, noe som forsåvidt stemmer godt i mitt tilfelle (Stum b er uansett en uting, og jeg støtter Språkrådet i denne anbefalingen. I hvilke andre tilfeller har du egentlig kommet borti en stum b?)

Men det som virkelig sjokkerer meg, er at jeg også er en bemling, som visstnok er den gamle versjonen av ordet bambling. Bemling?! Nå virker plutselig stum b veldig logisk. Jeg har aldri hørt noen kalle seg selv eller andre for bemling i noen som helst sammenheng, og mistenker at dette er en bambling med veldig bred bambledialekt som er roten til denne misforståelsen (Men da hadde det vel forresten vært bæmling?) Det er også interessant at ingen andre steder har en gammel og ny benevnelse på innbyggerne sine, og det bekrefter bare min teori om at bamblinger er noe for seg selv. (Bambling er i tillegg et banneord, noe jeg har funnet ut tidligere.)

Men la gå da, så er jeg en bemling som har blitt osloenser, alternativt oslokvinne. Jeg må si jeg trives bedre med å være bambling, av den enkle grunn at det klinger mye bedre. Osloenser er nesten like ille som porsgrunnning, men det tristeste er kanskje at de som bor i Skien ikke kan kalle seg noen ting. Selv Norges minste kommune, Utsira, har en egen innbyggerbenevnelse, og en veldig fin en i tillegg, nemlig sirabu, mens de stakkars folka i Skien kun kan kalle seg telemarking eller teledøl.

Eller de kan flytte til Haugesund, for der heter innbyggerne visstnok arabere. Det er helt sant, bare spør Språkrådet.

Siste Instagram-snapshots

 

Kategorier

Arkiv

Besøkende