I dag morges skjedde det nemlig igjen. Jeg hadde føna håret mitt i rundt et halvt minutt, da hårføneren takket for seg helt uten forvarsel. Det var akkurat som om noen hadde dratt ut kontakten. Jeg trykte febrilsk på alle knappene, (ok, begge knappene, det får være grenser for hvor fancy jeg skal prøve å framstille hårføneren min,) først etter tur, så alle på en gang. Ingenting skjedde. Jeg bøyde på ledningen. Ingenting skjedde. Jeg rista på den. Ingenting skjedde. Jeg bestemte meg for å la den hvile mens jeg pussa tenna for å se om det hjalp. Det gjorde det, men etter ytterligere et halvt minutt med føning kobla den ut igjen. Da ga jeg opp.

Det er ikke første gangen det skjer. Sist spurte jeg samboer’n (vi er et sånt par som bruker samme hårføner) om den hadde oppført seg pent da han brukte den.

– Den funka helt fint for meg, sa samboer’n fornøyd, og mente helt sikkert at det var jeg som hadde dårlig hårføner-karma. (Ikke det at jeg tror på karma.)

Så nå er jeg overbevist om at hårføneren hater meg. Kanskje det er den nye sveisen min? Kanskje den liker gutter bedre enn jenter? Kanskje den skjønner at jeg egentlig ikke liker den heller? For hårføning er kanskje den siste tingen jeg har lyst til å bruke tida mi på. Det er et nødvendig onde for å få håret tørt når man ikke har tid til å la det lufttørke. Dessuten er det bråkete, gjør at jeg brenner meg på ørene og litt skummelt, siden lyden overdøver eventuelle bakholdsangrep. (Jeg er egentlig litt redd for å føne håret når jeg er alene hjemme, men det vil jeg naturligvis aldri innrømme offentlig.)

Nå er jeg redd at dette anstrengte forholdet skal koste meg livet. For å gå ut med fuktig hår på en solfylt septemberdag er én ting, å gå ut med fuktig hår en isende desemberdag er noe helt annet. Det kan bli fatalt.

Er ødelagt hårføner en god nok unnskyldning for å bli hjemme fra jobben?

For da vi var på Meny tidligere i dag, oppdaga samboer’n at den blå tv-godt-posen koster 2 kroner og 40 øre mer enn den rosa. Selv om de inneholder nøyaktig det samme.

Jeg går utifra at dette er et politisk prosjekt. Det er jo bare rett og rimelig at kvinner, som statistisk sett tjener mindre enn menn, også skal betale litt mindre for godsakene.

Alle andre mulige forklaringer jeg kan komme på, er ihvertfall helt idiotiske.

Foreløpig har jeg ikke prøvd å tørke verken hatt, lasso eller støvler i den, og jeg vet ikke om jeg tør, heller. Men det må jo være det produsenten mener?

Samboer’n har begynt å henge opp postmoderne kunst på veggene.

Det er mye billigere enn ordentlig kunst, og kan også være mye bedre, hvis du har god fantasi.

I et forsøk på å prøve å få stueplanta til å trives litt bedre, satt jeg den ut på balkongen. Da ble den solbrent.

Nå er jeg litt engstelig for at den kan få bladkreft. Hvor høy solfaktor trenger egentlig ei stueplante?

Og hvordan har it-folka egentlig tenkt at man skal få cden inn i datamaskinen?

Noen dager banker det fem mannlige ingeniørstudenter på døra og spør om de kan måle om det er muggsopp på kontoret ditt. Hvis du sier ja, sperrer de deg inne med en mystisk, bråkete maskin.

Og når de tar med seg maskinen og går, klarer du ikke å tenke på annet enn muggsopp.

Den største gleden er den dagen du oppdager at den pjuskete planta som sto igjen etter forrige beboer, har begynt å blomstre i ditt nærvær.

Det er naturligvis den dagen du skal flytte ut av kontoret.

Og på noen kontorer er hverdag en fest.

Det er jo hyggelig å se på gjennom vinduet.

Har du hørt om svensken, dansken og nordmannen som skulle finne ut hva som var den høyeste temperaturen iskaffen kunne oppbevares på? De ble ikke helt enige…

Jeg har nemlig klart å tagge en sau som dukket opp på et bilde. Her er sauen:

Og det er vel og bra, helt til programmet foreslår andre bilder der denne sauen visstnok også befinner seg.

Jeg føler meg fårete.

Vekkerklokka mi går nemlig tre timer for fort. Kan du ikke bare stille den da? tenker vel du, men det er nok ikke så lett. For egentlig går den helt riktig, det bare ser ut som om den går tre timer for fort. Og det er i grunn ganske upraktisk.

Hvordan jeg vet at den egentlig går helt riktig? Vekkefunksjonen virker som den skal. Jeg stiller inn vekkerklokka på sju, og vekkerklokka ringer klokka sju. Men da ser det ut som om klokka er ti. Jeg vet derimot at jeg stilte klokka på sju før jeg la meg, og husker som regel at klokka ser ut som om den er tre timer mer enn den er, så da vet jeg også at klokka er sju og ikke ti.

I hvert fall store deler av tida. For det hender at jeg våkner midt på natta og ser på klokka, og plutselig ikke husker hvor mange timer den går feil eller om den går for fort eller for sakte. Det kan skape litt forvirring, særlig når jeg er usikker på om jeg egentlig burde ha stått opp eller om jeg kan sove videre. Det ender som regel med at jeg sjekker mobilen i stedet.

Men ikke nok med det. Hvor mange timer klokka er feil, øker kontiunerlig. Det begynte med én time. Så to og så tre. Og nå tror jeg den er på vei til å bli fire timer for fort. Rent kosmetisk, naturligvis. Egentlig går den jo helt riktig. Og hva som gjør at viserne ikke oppfører seg som de skal, vet jeg ikke. Man kan kanskje ikke vente mer av ei klokke til 89 kroner fra Ikea.

Og hvem vet, hvis jeg venter lenge nok, kommer den kanskje til å ta igjen tida, så den plutselig blir riktig igjen.

– Det er hull i skjorta mi, jeg tror jeg må kaste den, pleier pappa å si.

– Gi den til meg, så kan jeg bruke den til filler, sier mamma da.

Og som sagt, så gjort.

Så da jeg skulle kaste et gammelt og hullete sengesett denne uka, kom jeg plutselig på denne lærdommen. Jeg kan jo bruke det til filler! Så jeg pakket ned sengesettet i en pose og la det på boden.

Men nå lurer jeg bare på en ting: Hva bruker man egentlig disse fillene til?

Den eneste gangen jeg har sett noen hjemme bruke noe jeg ville betegnet som filler, er når de pusser sølv eller polerer bilen. Jeg eier en sølvskje, og den ligger hjemme hos mamma og pappa, og jeg har aldri polert en bil i hele mitt liv. Med andre ord er jeg på utkikk etter nye bruksområder til fillene mine.

Gode forslag tas imot med takk, for det ville jo vært for gæærn’t at de bare skulle ligge der.

Det finnes folk som aldri vil høre.