Hårføneren min har lagt meg for hat. Det finnes ingen annen logisk forklaring.

I dag morges skjedde det nemlig igjen. Jeg hadde føna håret mitt i rundt et halvt minutt, da hårføneren takket for seg helt uten forvarsel. Det var akkurat som om noen hadde dratt ut kontakten. Jeg trykte febrilsk på alle knappene, (ok, begge knappene, det får være grenser for hvor fancy jeg skal prøve å framstille hårføneren min,) først etter tur, så alle på en gang. Ingenting skjedde. Jeg bøyde på ledningen. Ingenting skjedde. Jeg rista på den. Ingenting skjedde. Jeg bestemte meg for å la den hvile mens jeg pussa tenna for å se om det hjalp. Det gjorde det, men etter ytterligere et halvt minutt med føning kobla den ut igjen. Da ga jeg opp.

Det er ikke første gangen det skjer. Sist spurte jeg samboer’n (vi er et sånt par som bruker samme hårføner) om den hadde oppført seg pent da han brukte den.

– Den funka helt fint for meg, sa samboer’n fornøyd, og mente helt sikkert at det var jeg som hadde dårlig hårføner-karma. (Ikke det at jeg tror på karma.)

Så nå er jeg overbevist om at hårføneren hater meg. Kanskje det er den nye sveisen min? Kanskje den liker gutter bedre enn jenter? Kanskje den skjønner at jeg egentlig ikke liker den heller? For hårføning er kanskje den siste tingen jeg har lyst til å bruke tida mi på. Det er et nødvendig onde for å få håret tørt når man ikke har tid til å la det lufttørke. Dessuten er det bråkete, gjør at jeg brenner meg på ørene og litt skummelt, siden lyden overdøver eventuelle bakholdsangrep. (Jeg er egentlig litt redd for å føne håret når jeg er alene hjemme, men det vil jeg naturligvis aldri innrømme offentlig.)

Nå er jeg redd at dette anstrengte forholdet skal koste meg livet. For å gå ut med fuktig hår på en solfylt septemberdag er én ting, å gå ut med fuktig hår en isende desemberdag er noe helt annet. Det kan bli fatalt.

Er ødelagt hårføner en god nok unnskyldning for å bli hjemme fra jobben?