AneRikke.com

iPhoto har en fiffig funksjon, nemlig ansiktsgjenkjenning. Det går ut på at du angir hvem et ansikt tilhører, og så viser iPhoto deg andre bilder der programmet finner igjen dette ansiktet (eller ansikter som ligner). Det er ganske kult og funker overraskende bra de fleste ganger. Men ikke alltid.

Jeg har nemlig klart å tagge en sau som dukket opp på et bilde. Her er sauen:

Og det er vel og bra, helt til programmet foreslår andre bilder der denne sauen visstnok også befinner seg.

Jeg føler meg fårete.

Dette er vekkerklokka mi. Den ser egentlig ut som en helt vanlig vekkerklokke. Og det ser ut som om klokka snart er kvart på tre på bildet. Det er feil. Klokka er snart kvart på tolv.

Vekkerklokka mi går nemlig tre timer for fort. Kan du ikke bare stille den da? tenker vel du, men det er nok ikke så lett. For egentlig går den helt riktig, det bare ser ut som om den går tre timer for fort. Og det er i grunn ganske upraktisk.

Hvordan jeg vet at den egentlig går helt riktig? Vekkefunksjonen virker som den skal. Jeg stiller inn vekkerklokka på sju, og vekkerklokka ringer klokka sju. Men da ser det ut som om klokka er ti. Jeg vet derimot at jeg stilte klokka på sju før jeg la meg, og husker som regel at klokka ser ut som om den er tre timer mer enn den er, så da vet jeg også at klokka er sju og ikke ti.

I hvert fall store deler av tida. For det hender at jeg våkner midt på natta og ser på klokka, og plutselig ikke husker hvor mange timer den går feil eller om den går for fort eller for sakte. Det kan skape litt forvirring, særlig når jeg er usikker på om jeg egentlig burde ha stått opp eller om jeg kan sove videre. Det ender som regel med at jeg sjekker mobilen i stedet.

Men ikke nok med det. Hvor mange timer klokka er feil, øker kontiunerlig. Det begynte med én time. Så to og så tre. Og nå tror jeg den er på vei til å bli fire timer for fort. Rent kosmetisk, naturligvis. Egentlig går den jo helt riktig. Og hva som gjør at viserne ikke oppfører seg som de skal, vet jeg ikke. Man kan kanskje ikke vente mer av ei klokke til 89 kroner fra Ikea.

Og hvem vet, hvis jeg venter lenge nok, kommer den kanskje til å ta igjen tida, så den plutselig blir riktig igjen.

Jeg har hørt om appelsinhud og eplekinn, men denne var ny.

Noen ganger må man kaste ting som er slitte. For eksempel sengetøy, håndklær eller t-skjorter det er hull i. Men det hender det finnes en annen løsning også.

– Det er hull i skjorta mi, jeg tror jeg må kaste den, pleier pappa å si.

– Gi den til meg, så kan jeg bruke den til filler, sier mamma da.

Og som sagt, så gjort.

Så da jeg skulle kaste et gammelt og hullete sengesett denne uka, kom jeg plutselig på denne lærdommen. Jeg kan jo bruke det til filler! Så jeg pakket ned sengesettet i en pose og la det på boden.

Men nå lurer jeg bare på en ting: Hva bruker man egentlig disse fillene til?

Den eneste gangen jeg har sett noen hjemme bruke noe jeg ville betegnet som filler, er når de pusser sølv eller polerer bilen. Jeg eier en sølvskje, og den ligger hjemme hos mamma og pappa, og jeg har aldri polert en bil i hele mitt liv. Med andre ord er jeg på utkikk etter nye bruksområder til fillene mine.

Gode forslag tas imot med takk, for det ville jo vært for gæærn’t at de bare skulle ligge der.

Det finnes folk som aldri vil høre.

Jeg er veldig glad for at ulvangsokkene mine holder meg varm på beina, men når jeg ser hva de egentlig inneholder, blir jeg litt mer skeptisk.

På Ultra på Alna har de både telefonerende og glefsende ananas.

Noen ganger gjør jeg litt nerdete ting. Som å surfe på Språkrådets hjemmesider. Det gjorde jeg her om dagen og kom over noe veldig morsomt: En liste over hva alle mulige innbyggere på små og store steder i Norge kan kalles. Ganske nyttig hvis man møter på et menneske fra Borge i Nordland og ikke vet hva man skal kalle ham. (Det korrekte er en borgfjerding, i motseting til en borgesokning, som er fra Borge i Østfold).

At jeg er bambling, visste jeg forsåvidt fra før, men ifølge Språkrådet er den stumme b-en valgfri, noe som forsåvidt stemmer godt i mitt tilfelle (Stum b er uansett en uting, og jeg støtter Språkrådet i denne anbefalingen. I hvilke andre tilfeller har du egentlig kommet borti en stum b?)

Men det som virkelig sjokkerer meg, er at jeg også er en bemling, som visstnok er den gamle versjonen av ordet bambling. Bemling?! Nå virker plutselig stum b veldig logisk. Jeg har aldri hørt noen kalle seg selv eller andre for bemling i noen som helst sammenheng, og mistenker at dette er en bambling med veldig bred bambledialekt som er roten til denne misforståelsen (Men da hadde det vel forresten vært bæmling?) Det er også interessant at ingen andre steder har en gammel og ny benevnelse på innbyggerne sine, og det bekrefter bare min teori om at bamblinger er noe for seg selv. (Bambling er i tillegg et banneord, noe jeg har funnet ut tidligere.)

Men la gå da, så er jeg en bemling som har blitt osloenser, alternativt oslokvinne. Jeg må si jeg trives bedre med å være bambling, av den enkle grunn at det klinger mye bedre. Osloenser er nesten like ille som porsgrunnning, men det tristeste er kanskje at de som bor i Skien ikke kan kalle seg noen ting. Selv Norges minste kommune, Utsira, har en egen innbyggerbenevnelse, og en veldig fin en i tillegg, nemlig sirabu, mens de stakkars folka i Skien kun kan kalle seg telemarking eller teledøl.

Eller de kan flytte til Haugesund, for der heter innbyggerne visstnok arabere. Det er helt sant, bare spør Språkrådet.

Petter Stordalen prøver stadig å gjøre hotellene mer miljøvennlige.