BØ!

Faksimiler fra Dagbladet

 

Alarm, alarm!

Det er varseltrekantsesong. Det er den tida av året da du helst skal holde deg innendørs i frykt for å bli overfalt av alle de skumle krypene som vi er plaget med her i Norge.

For min del er det den tida av året som minner meg på hvor bra vi egentlig har det her i landet, når det farligste dyret vi har er flåtten. Det er naturligvis ingen spøk for de som blir alvorlig syke av borrelia, men de aller, aller fleste av oss kommer gjennom sommersesongen like hele.

Men det er noen som prøver så godt de kan å skremme vettet av oss. Dagbladet skal ha for forsøket, men jeg blir mest oppgitt og ikke særlig redd. Det eneste jeg frykter, er hva som vil skje den dagen det faktisk skjer kommer noe som er verdt å være ordentlig redd for.

Og når så du forresten sist en forsker som faktisk slo alarm?

I fjor sommer skrev jeg denne saken, som ble til denne forsida i Vårt Land:

Moralen er at du sannsynligvis ikke kommer til å dø av flåttbitt i år heller.

Og hvis du gleder deg til sommeren er over og du igjen kan bevege deg trygt ute i naturen, så bør du vurdere å skaffe deg sovepose for vinterbruk i samme slengen. Ved juletider kan du nemlig bli offer for bakholdsangrep i din egen stue:

Vart du skræmt no?

Alt du ikke tør å spørre legen om

Før hadde mange en tjukk bok i hylla som het «Alt du ikke tør å spørre legen om.» Nå har alle internett.

De fyller omtrent samme funksjonene. Alt som er for flaut å spørre noen om, kan du søke fram på nettet. Og der treffer du likesinnede. For du er ikke alene. Det er garantert mange andre som lurer på det samme som deg.

Men Google ser deg også. Når du søker på noe her, kan du se hva andre googlere søker på. Det er både underholdende og trist.

Det er ikke de som føler seg pene og vellykkede som googler mest. Vi vil ha flat mage, hvite tenner og sixpack. Og venner eller kjæreste.

Og vi vil ha svar på hvordan ting føles. Det er tydeligvis flere som står i fare for å havne i fengsel enn de som vurderer å studere på BI. Men aller mest er vi (og kanskje aller helst gutta) opptatt av de nære ting.

Noen vil ha rund mage, andre vil ha tynn. Og noen vil bare ha spotify.

Det er vel kanskje betryggende at flere vil bli brannmenn enn pene. Men det viktigste er å være brun.

Heldigvis er vi mer opptatt av å være en god kjæreste enn å være god i senga.

Vet du ikke hvorfor vi feirer pinse? Du er ikke alene. Og jeg lurer også på hvorfor Israel er med i Grand Prix.

Så hva sier dette om oss? Ikke helt uventet vil vi bli brune, pene, tynne, rike og gravide. Men vi vil også ha venner, kjærester og lære hvordan vi kan være oss selv.

Akkurat det siste er egentlig veldig trist.

Musesyke

I helga prøvde jeg å installere en bluetooth-mus på pcen til pappa. Det gikk dårlig. Mens min mac tok den med en gang, ville ikke pcen få musepekeren til å bevege seg. Det er mulig at det skyldes min inkompetanse, men det betyr vel uansett at macen er enkel å bruke.

Jeg skjønner ikke så mye av pcer. Og i dag, da jeg skulle bruke pcen på skolen, fikk jeg følgende beskjed:

mus

Du skal tydeligvis passe deg for å klikke og bevege på musa på en gang. Og ja, jeg har tenkt til å fortsette med det.

1 up

Da jeg var seks år, ønsket jeg meg hovedsakelig to ting til jul: En dukke som kunne tisse og bæsje eller en Nintendo 8-bits maskin. Noen dager før julaften fant jeg julegaven fra mamma og pappa, men innpakkingen røpet ingenting. Begge deler kom i en firkanta eske på omtrent samme størrelse, og jeg håpet mest av alt at det skulle være en tissedukke.

Det var det ikke, og takk og pris for det. Dette ble nemlig starten på mitt langvarige forhold til en småkorpulent, italiensk rørlegger med bart.

Det var kjærlighet ved første klikk. Jeg tegnet Princess Toadstool (eller Tornadstol, som jeg var sikker på at hun het) og sopper i bokstavboka mi på skolen, og fikk nye ord, som boss og continue, i vokabularet. Men heldigvis var jeg smartere enn at jeg gikk ut i skogen og spiste fluesopp for å bli større. Jeg klarte til slutt å runde spillet, etter utallige forsøk på å klare de 24 brettene, for dette var før det var noe som het lagring, noe som førte til at jeg til slutt ble en rimelig habil Super Mario-spiller. Og kjærligheten til Super Mario Bros. ble videreført til både Super Mario Bros. 2 og 3, og siden Super Mario 64 og Super Mario Galaxy.

I forrige uke kjøpte jeg det nyeste medlemmet i Super Mario-familien, New Super Mario Bros. Wii, og jeg oppdager at jeg er minst like engasjert nå som da jeg spilte Mario for første gang som seksåring. Jeg kan ikke forklare akkurat hva det er som er så fascinerende, men på meg virker Mario altoppslukende og sterkt avhengighetsdannede.

Den eneste ulempen er at mamma ikke lenger kan passe på så jeg ikke spiller for lenge av gangen.

NES_Super_Mario_Bros

Emo-avis

Den svenske kristenavisa Dagen.se har et morsomt konsept, nemlig en kommentarfunksjon som går ut på at leserne kan gi tilbakemelding om hva de føler etter at de har lest en avisartikkel. Du finner den på den treffende adressen http://www.dagen.se/dagen/Emo.aspx, med andre ord er dette en real emo-index. Og det som er enda mer interessant, er å se hvilke saker som får leserne til å føle seg enten upplyst, glad, ledsen, förvånad eller arg.

Det er kanskje ingen stor overraskelse at leserne blir glade av å lese sakene “Katolska kyrkan: Halloween är antikristligt” eller “Drottning Silvia ger ut bok med böner”, men jeg lurer litt mer på hva de syns er gledelig med sakene “Kyrka utan makt” og “Europadomstolen vill få bort krucifix i skolor”.

At dronning Silivia gir ut bønnebok er tydeligvis fint, men de svenske avisleserne er ikke like glad i pavens nye stunt. Artikkelen “Påven medverkan på nytt musikalbum” får nemlig leserne til å føle seg sinte.

Og leserne blir faktisk lei seg når de leser at “Gud stoppade Jenny Berggrens bröstförstoring”.

Med andre ord: Pavepop er kjipt, men store pupper er fint. Det er sikkert mange norske avislesere som vil være enige i det.

Don’t stop ’til you get enough

Jeg elsker ordspill, og som journalist er det noen ganger vanskelig å holde seg i skinnet rent ordspillmessig. For eksempel når jeg skal skrive en sak om Michael Jackson-kvelden på Skal vi danse. Heldigvis må jeg skrive på norsk, og da er det litt lettere å ikke ta helt av i en ordspill-bonanza. Hadde jeg derimot skrevet på engelsk, kunne gårsdagens artikkel bli litt av en fornøyelse. (Jeg har ikke for vane å blogge på engelsk, men jeg gjør et unntak denne gangen. Dessuten er følgende tekst relativt fiksjonell og ikke helt sammenhengende, men ganske artig likevel.)

This is it for Jan Thomas

There was no blood on the dancefloor, but tonight’s episode of Dancing with the stars was still a thriller.

– I can’t blame it on the boogie, says Jan Thomas after his exit from Dancing with the stars this saturday night. He and his dancing partner dirty Diana just wanna be startin’ something, but the result was bad.

– They don’t really care about us, says Jan Thomas about the judges giving him a low score. He claims that he is invincible, but the truth is that his human nature is rather dangerous.

– The way you make me feel is like a smooth criminal. You are not alone about that. You rock my world and I want you back, he says to his dancing partner with a scream.

– I just can’t stop loving you, his husband says to comfort him.

– Don’t stop ’til you get enough, is Jan Thomas’ answer.

He might be a stranger in Moscow, but now he wants to heal the world. Maybe he will beat it, but I guess you got to be there to see. I know that I’ll be there, but you better leave me alone.

bilde
Foto: Joakim S. Enger

(Hvis du vil lese den ordentlige og mer nøkterne saken, finnes den her.)

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende